av Øyvind Slåtta

Ikke glede og lykke, men kjærlighet

Det er ikke alltid glede og lykke er innenfor rekkevidde, men uansett hva livet bringer trenger vi å bli elsket.

I året som ligger bak har jeg møtt småbarnsforeldre i Kongo, Colombia, Romania og Afghanistan. I møte med småbarnsforeldre blir jeg spesielt interessert. Jeg stiller mange spørsmål:

Er barna på skole eller barnehage? Hvor lenge av gangen? Hvem henter og leverer? Hva gjør de når de har syke barn? Er det store forskjeller på mamma og pappa? Hvordan forholder de seg til besteforeldre? Hvordan bor de? Hva kjører de? Hva er inntektsnivået deres? Er de glade? Virker de lykkelige?

Både likhetene og forskjellene med mitt pappa-liv er mange og store. Det er enorme forskjeller mellom land og internt i landene. Felles er at alle jeg møter ønsker det beste for sin egen familie. Mange jobber hardt for å kunne tilby mat på bordet, tak over hodet og følelse av trygghet. Omstendighetene rundt livene til mange gjør at min tradisjonelle tanke om glede og lykke virker temmelig fjern.

Lederen av vår samarbeidsorganisasjon i Afghanistan startet det nye året med en bønn som rev i hjertet mitt. Han skriver: «I møte med det nye året ber jeg for familie og venner. Jeg ber ikke om glede og lykke, men om kjærlighet.»

Mannen bak bønnen har hodet og hjertet på riktig plass. Det er ikke alltid glede og lykke er innenfor rekkevidde, men uansett hva livet bringer trenger vi å bli elsket.

Det gir meg en hel mengde nye spørsmål å ta med meg inn i et nytt år. I år vil jeg spørre: Er de glad i hverandre? Er det noen som er glad i dem? Hvem viser dem kjærlighet?

Jeg håper noen vil oppleve at svaret på de siste spørsmålene er «folk fra Misjonskirken.»

Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Øyvind Slåtta

Misjonskonsulent i Misjonskirken Norge og pastor i Misjonskirken Drammen

© 2017 Misjonskirken Norge
Designet & utviklet av Innovativ Design

X