20-ÅRS JUBILEUM: Tidligere i år feiret prosjektet Esperanza skolefritidsordning 20-års jubileum. På bildet får grunnlegger Gloria Alzate fortjent takk og hyllest fra alle som har vært og er en del av Esperanza-prosjektet. Foto: Maria Indrøy Risanger.


Ja, det nytter!

Denne våren har jeg med både øyne, ører og ikke minst hjertet, fått være vitne til at det nytter å hjelpe. Esperanza-prosjektet fylte 20 år og sammen med en håndfull nordmenn skulle jeg være med på markeringen. For en opplevelse det ble! Selve dagen ble feiret i beste Colombia-stil; med musikk, dans, masser av lyd, lang kø, den søteste bløtkake og en litt annen tidsforståelse enn den norske. Klokken to, da markeringen egentlig skulle starte, var ennå ingen sluppet inn i lokalet, siste pynt var ikke kommet opp på veggene og festkomiteen løp rundt for å legge siste hånd på verket. Da festen endelig kom i gang, en drøy time på overtid, var det ingen tvil om at mange mennesker ønsket å feire Esperanza, dette fantastiske prosjektet som har gitt så mange mennesker håp og glede i en vanskelig hverdag.

Det var masse underholdning i form av dans og musikk. Esperanza-prosjektet ble feiret med folkedans fra ulike colombianske regioner.

De sterkeste inntrykkene hadde vi likevel fått noen dager i forveien. Noen av de første barna som gikk på prosjektet hadde blitt invitert til en litt mindre mimre-seanse. Det var sterkt å sitte rundt bordet og høre de unge voksne fortelle om hva prosjektet har betydd for dem. En av guttene, som var blant de aller tidligste deltagerne da Esparanza startet opp, sa følgende:

«Jeg tenkte mange ganger at dere som drev Esperanza-prosjektet var litt dumme. Dere burde jo skjønne at ved å være så rause og gavmilde som dere alltid har vært her i prosjektet, så ville jo mange komme til å utnytte dere. Men nå har jeg blitt voksen og livet har lært meg at nettopp slik er den fineste måten å leve på. Når jeg nå arbeider som sykepleier, er den viktigste verdien min å gi det beste jeg har. Hver dag ønsker jeg at pasientene som møter meg, skal møte den holdningen. Og det lærte jeg her på Esperanza-prosjektet».

Nelson (i midten) var den første som ble innskrevet på Esperanza. Her sammen med grunnlegger Gloria Alzate (t.h) og norsk misjonær Odd Bjørge Risanger (t.v) som også var med i oppbyggingsfasen til prosjektet i 98/99.

Praten fortsatte livlig rundt bordet mens vi spiste pizza og norsk melkesjokolade, og lo og gråt om hverandre. De som en gang var barn, fortalte hvor viktig prosjektet var for dem. Som voksne har de skjønt enda mer av hvor dårlig stelt det var for mange av dem. De forteller om lite mat, fravær av voksne og det som enda verre er; en barndom med både vold og misbruk. Mange av dem har nå selv blitt foreldre. Ei av jentene sa at da hun ble mor, skjønte hun at hun ikke kunne bruke sin egen mor som rollemodell for oppgaven som nå lå foran henne. Da ville hun mye heller etterstrebe de mange gode menneskene og forbildene hun hadde møtt gjennom mange år som et av barna på Esperanza. «For det er faktisk slik at de beste minnene fra min barndom, de har jeg fått her på Esperanza» fortsatte hun. Da rettet broren på henne og sa: «Nei, det er ikke helt sant. De eneste gode minnene vi har fra vår barndom, de har vi herfra».

Med alle disse utsagnene og enda flere friskt i minne, var det sterkt å feire Esperanzas første 20 år. Hovedpersonene selv fortalte oss at det som begynte den gang da, og har fortsatt til i dag, det nytter! La oss derfor fortsette med det!

Tekst: Kristin Lie, tidligere Colombia-misjonær.
Alle foto: Maria Indrøy Risanger.  

© 2017 Misjonskirken Norge
Designet & utviklet av Innovativ Design

X