Bilde av søndagsskolen i Tromsø i 1903.

Søndagsskolen i Frimisjonen, Tromsø, 1903. (Foto: Misjonsbladets arkiv)

Stiftelsen av Misjonskirken Norge, den. 8. juli 1884

Fra Stiftelsesreglene av 1884:

«Missionsforbundets Opgave er at forene de kristne Missionsforeninger og Menigheder i Landet til fælles Virksomhed for Guds Riges utbredelse saavel inden som udenfor Fædrelandet.»

I denne artikkelen kan du lese om hva som skjedde da Misjonskirken Norge ble stiftet og hva som var bakgrunnen for at noen frie misjonsforeninger og menigheter ville ha et eget forbund. Noen raske blikk på kirkehistorien gir dessuten perspektiver på hva som skjedde i forkant av stiftelsen i 1884.

Det var to forhold som særlig påvirket grunnlaget for at Det Norske Misjonsforbund ble stiftet, det som siden 2016 heter Misjonskirken Norge. Det ene var endringene i Norges lover. Det andre var en vekkelsesbevegelse med fri forkynnelse om omvendelse og Åndens nærvær, flere steder i landet i og utenfor statskirken.

Ulovlig virksomhet

Fram til 1845 var det i Norge ikke tillatt å starte menigheter og trossamfunn utenfor statskirken. For fra 1741 hadde kong Christian VI av Danmark og Norge innført et lovforbud som sa at legpredikanter ikke kunne holde «gudelige forsamlinger» (konventikler) uten sogneprestens godkjennelse. Loven gikk under navnet «Konventikkelplakaten».

Etter at grunnloven ble vedtatt i 1814, ble konventikkelplakaten beholdt som norsk lov, selv om landet var fritt fra Danmark og tvunget i union med Sverige. Men opprøret mot loven ble stadig større.

Ikke minst var Hans Nielsen Hauge en av de ivrigste legpredikantene som brøt med konventikkelplakaten og skapte en hel folkebevegelse i opprør mot lydighetskulturen fra statskirken og myndighetene. Han fikk både bøter og fengselsopphold for overtredelse av konventikkelplakaten og uttalelser som fornærmet prestene.

I 1824 døde Hauge, men Hauge-bevegelsen fortsatte å prege opprøret mot «øvrigheten». Samtidig ble bevegelsen en innflytelsesrik gruppe i Stortinget med over 30 representanter i første halvdel av 1880-tallet. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842 med haugianere i spissen, og de deltok aktivt i etableringen av flere lokale misjonsforeninger fra 1850.

Lovene endres

Det var også i 1842 at Konventikkelplakaten ble opphevet, og det ble gitt dispensasjoner for å opprette kirkesamfunn blant kvekerne og katolikker. Tre år senere, 1845, ble den såkalte «Dissenterloven» innført. Lovens fulle navn var «Lov angaaende dem der bekjende sig til den Christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken». Det ble da lovlig å organisere menigheter og trossamfunn utenfor statskirken, og de neste årene var det heftige diskusjoner om å melde seg ut av statskirken.

Meldte seg ut etter refs

Sokneprest Gustav A. Lammers i Skien hadde etter et opphold i Tyskland, opplevd fornyelse i Ånden. Folk opplevde at når han talte berørte det dem på en ny måte, og vekkelse preget gudstjenester og fellesskap. Dette skapte reaksjoner, og i 1856 fikk Lammers embetsmessig refs. Dette gjorde at han fikk «besvær i samvittigheten», og i en tale i sin egen kirke i Skien, den 22. juni 1856, utdyper han sitt syn på statskirken. Den 2. juli 1856 meldte Lammers seg ut av statskirken, og to dager senere stiftet han en ny, fri menighet i Skien.

De første menighetene

Den 4. juli 1856 i Skien stod Gustav A. Lammers for grunnleggelsen av landets første dissentermenighet med navnet «Den frie apostolisk-christelige Menighed».

Fra starten var det 38 medlemmer med Gustav og hans kone, Henriette Nicoline, som de første i medlemsprotokollen. Menigheten vokste raskt til 200 medlemmer.

I 1883 ble menigheten omorganisert og fikk navnet Skien frie Missionsforening, og året etter var menigheten, som i dag heter Skien misjonskirke, med på å danne Det Norske Misjonsforbund.

I Tromsø ble en menighet stiftet med det samme navnet. Der hadde det vært frie vekkelsesmøter fra 1840-årene, blant annet med lekmannen Ole Voss og predikanten Anders Nilsen Haave. Motstanden til statskirken i Tromsø førte til flere utmeldinger i mai 1856, og i juni samme år ble den nye menigheten i byen startet opp.

I Justisdepartementets arkiv dokumenteres menighetens grunnleggelse til den 26. august 1856 med kjøpmann Johan Hansen som forstander. Han skrev i september at menigheten har den samme trosbekjennelse som menigheten i Skien, og i oktober skrev han et nytt brev på vegne av «De frie apostoliske christelige Menigheder».

Gustav Lammers kom til Tromsø i 1857 og stod som forstander i menigheten i ett år, før han reiste tilbake til Skien. På denne måten ble menighetene i nord og syd knyttet sterkt sammen.

Mens Lammers gikk tilbake til statskirken etter få år, fortsatte Lammers-menighetene sin virksomhet. I perioden fram til 1882 har vi dokumentasjon på at det var 37 Lammers-menigheter i store deler av landet, både Østlandet, Vestlandet, Nord-Norge og Trøndelag. I 1863 holdt Lammers-menighetene en landskonferanse der de fastsatte prinisppet om samvittighetsfrihet med hensyn til dåpssyn og nattverdssyn.

Bilde av presten Lammers

Gustav Adolph Lammers 

Hvem var Gustav A. Lammers?

Les mer om hans bakgrunn her.

Frimisjonen opprettes

Bilde av redaktør og reisepredikant Falck, 1934.

C. B. Falck

Carl Bernhard Falck hadde en avgjørende posisjon årene før Misjonsforbundet ble stiftet. Skolelæreren fra Kristiansand kom til Skien, trolig i 1864, og sluttet som lærer og ble kjøpmann, for å være medlem i frimenigheten. Fra 1870 ble Falck reisesekretær for Lammers-menighetene, fram til 1882. Fra 1874 var han forstander i Skiens-menigheten, og i 1883 ble han redaktør for bladet «Morgenrøden».

I 1882 ble det invitert til et landsmøte for de frie menighetene, og da dannet de en felles organisasjon som het «Fellesforeningen for Fri Misjon», og som til daglig ble kalt Frimisjonen. Samtidig dette året hadde Fredrik Franson kommet fra Amerika til Sverige. Der holdt han store vekkelseskampanjer, blant annet i Norrköping og Linköping. Falck ble sendt av Frimisjonen til Sverige for å oppleve Fransons møter, snakke med ham personlig og invitere ham til Norge.

Bilde av Franson

Fredrik Franson

Den 1. januar 1883 kommer Fredrik Franson til Norge i et kraftig snøvær som forsinket ham på reisen. Samme kveld skal han tale i et møte i Møllergaten 8 i Oslo. Møtet var godt i gang da Franson er framme. Rapporter forteller at tjue  personer ble omvendt allerede i dette møtet, og så var det vekkelesesmøter resten av uka. Fra Oslo reiste Franson til Lammers-menigheten i Larvik som var etablert i november 1856. Her var vekkelsesmøter allerede i gang med Erik Andersen Nordquelle og Severin Larsen. Franson fikk menigheten med på å omorganisere seg til en fri misjonsforening, før han reiste til Skien. Vekkelsesbrannen fortsatte også her, og Lammers-menigheten i Skien ble til en fri misjonsforening.

Videre dette året besøkte Franson stedene Kongsberg, Arendal, Grimstad og Kristiansand, Hitra, Bergen, Kristiansund, Trondheim, Tromsø, Hammerfest, Bodø, Brønnøy, Ålesund, Drammen, Sandsvær, Moss og Kongsvinger. Noen av stedene var han to ganger. Ludvig Ellingsen fulgte ham på mye av reisen. Rapporten sier at responsen i Grimstad og Kristiansand var heller lunken, mens i Arendal ble det «herlige pinsemøter» og mange mennesker frelst.

Franson vurderte situasjonen etter denne omfattende rundreisen. Hans syn på en felles organisasjon la mindre vekt på om personer gikk ut av statskirken. Det var viktigere for ham at alle frie forsamlinger ble omdannet til frie misjonsforeninger der også statskirkemedlemmene kunne være med. Han mente at vekkelsen som han hadde opplevd i landet, ikke hadde vært mulig uten Lammers-menighetenes banebrytende frie arbeid. Så anbefalte han at alle misjonsforeninger som var store nok burde ha to predikanter, en i byen og en for distriktet omkring der foreningen var.


Misjonsforbundet opprettes i 1884

Året er 1884. I januar ble Venstre dannet som landets første politiske parti, tett etterfulgt av Høyre. De innfører parlamentarisme i Norge, som da hadde et innbyggertall på om lag 1,9 millioner mennesker. Cecilie Thoresen som var første kvinne med examen artium, startet som student ved Universitetet i Oslo.

I mars 1884 forelå det 12 ferdige punkter til grunnregler for den påtenkte fellesmisjonen i Norge. Det første punktet het: «Fellesforeningen benevnes: Det Norske Misjonsforbund». Man oppfordret med dette alle interesserte å se på forslaget til grunnreglene. Innkallingen til Den frie Fellesmissionsforenings konferansemøte ble så annonsert til 8. juli 1884 i hovedstaden. Da møtte de frie misjonsforeningene og menighetene, mange med bakgrunn fra den lammerske vekkelsen. Møtets hovedsak var å opprette en ny og mer organisert felles misjonsforening.

På konferansemøte møtte representanter fra Skien, Larvik, Bergen, Kristiansund, Kongsberg, Drammen, Eidsvoll og hovedstaden. I tillegg til disse stedene var det opprettet frie misjonsforeninger og menigheter en rekke steder, blant annet Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund og Arendal.

Ved opprettelsen ble det understreket at hver misjonsforening og menighet stod helt fritt til å utøve sin virksomhet. For det andre ble det påpekt at «Misjonsforbundet ikke er noe nytt, men en fortsettelse av de lammerske frimenigheters arbeid».

På konferansemøtet ble det så bestemt at Misjonsforbundets bestyrelse (styret) skulle ha hovedstaden som «sete». Så valgte de styretsmedlemmer med A. Larson som ordfører, M. Hansen som sekretær og O. Andersen som kasserer. Øvrige medlemmer ble O. A. Hauge, B. J. Pettersen og C. B. Falck.

I årene som fulgte var det uenighet om hvor setet for Misjonsforbundet skulle være, og det ble flyttet ut av hovedstaden og tilbake igjen. Det varierte også om bestyrelsen kun skulle bestå av personer fra hovedstaden, eller om det skulle være fra forskjellige byer. I perioden 1890-93 var «setet» i Larvik med representanter fra Larvik og Skien, og fra 1893 ble det endret igjen med «sete» i Drammen og styremedlemmer fra Oslo, Lysaker og Drammen.

Bibelkurs for kvinner og menn

I 1884 var Fredrik Franson initiativtager til det første av fire bibelkurs. Han så behovet for at de som ville være med i tjenesten skulle ha et godt grunnlag. Fransons fire punkter som kurset bygget på, var om bønn, en gjennomgang av de hundre bibeltekstene som egnet seg som vekkelsespilarer , samtaler om håndtering av «ettermøter», samt samtale om hvordan bruke Guds løfter for lærdom og trøst.

Det første bibelkurset hadde 60 deltagere, både kvinner og menn, deriblant Cathrine Juell. Flere fra kurset dro senere i utenlandsmisjon. I 1886 ble det holdt et nytt bibelkurs med 21 kvinner og menn, og i 1888 enda et bibelkurs.

Det kom mye kritikk mot forbundets ledelse og Franson for at så mange bibelkvinner fikk forkynne. Kritikken ble avvist, og i årsmøtet i 1895 ble støtten til bibelkvinnene bekreftet ved at alle i konferansen reiste seg som et tegn på sin anerkjennelse av kvinnenes tjeneste.

Den første bestyrelse i Det Norske Misjonsforbund, 1884.

Skrevet av redaktør Trond Filberg.
Oppdatert 6.4.2019.

Les om flere pionérer og historiske personer i Misjonskirken Norge.

www.misjonshistorie.no

Kilder: Det Norske Misjonsforbunds historie, av Ingulf Diesen, 1971. Veien Videre, Ansgar Forlag. DNMs fesskrift 100 år, 1984. Misjonsbladets arkiver. Kirkehistorisk arkiv ved Norsk Lærerakademi NLA. Store norske leksikon.