ENGASJERT I ROMANIA: Pastor Jens Kåre Lindal i Vågsbygd misjonskirke, er engasjert sammen med mange i samarbeid med menighetene i Calarasi. Her snakker de med ungdom i landsbyen Chiselet (Foto: Naomi Curwen).


Hvorfor har vi felles misjon?

Oppdraget vårt er uforandret, men verden er forandret. Hvordan forholder vi oss til misjon i dagens virkelighet? Hva styrer vårt engasjement for å hjelpe mennesker andre steder i verden? Hvorfor trenger vi felles misjonsprosjekter?

– Vårt internasjonale arbeid tar utgangspunkt i Jesu liv. Han hadde fokus både på enkeltmennesker og på samfunnet. Jesus hadde også et spesielt hjerte for barna. Denne kombinasjonen av evangeliet i ord og handling ønsker vi å fortsette med også i dag, sier internasjonal leder i Misjonskirken Norge, Jon-Arne Hoppestad.

Verdien i å tenke langsiktig
Det som særlig kjennetegner Misjonskirken Norges internasjonale engasjement, er fokuset på å være tilstede over tid og samarbeide med lokale kirker og organisasjoner. Dessuten har våre internasjonale prosjekter opptatt av å støtte utdanning og tiltak som skaper muligheter for barn.

– Det å satse på barn er en langsiktig tankegang. Man ser ikke endringen nå, men i framtiden. Ikke minst er de mindre «fastlåst», og lettere å påvirke holdninger hos barn enn hos voksne, forklarer Øyvind Slåtta, misjonskonsulent i Misjonskirken Norge.

Utdanning representerer en vei ut av fattigdom og bevisstgjøring av rettigheter. Derfor støtter Misjonskirken Norge skoler og skolefritidsordninger der barn og unge blir sett, verdsatt og utrustet for framtiden. Dette skjer gjennom flere prosjekter i Romania, Colombia og Kongo.

Øyvind Slåtta besøkte samarbeidspartneren i Afghanistan i mai i år, for å se hvordan arbeidet ble fulgt opp i prosjektene vi støtter i landet.
Les hans reisebrev her.

Ansvar å sitte på pengesekken
Her hjemme kan vi oppleve en spenning mellom vårt sentrale fellesarbeid i Misjonskirken Norge og forskjellige lokale initiativ i en menighet eller blant venner. Dette er ikke noe nytt fenomen, og Misjonskirken Norge har fått kjenne på denne utfordringen helt fra starten i vår misjonshistorie. Private initiativ settes ofte spontant i gang som svar på nøden man møter. Det har både positive og negative sider.

– Dette er en spagat som ikke alltid har vært like enkel å stå i. Vår endrede verden bidrar trolig til å forsterke denne spenningen. Mange av oss reiser mye og kommer i kontakt med mennesker og lokalsamfunn som har langt vanskeligere livsvilkår enn oss, utdyper Ingrid Eskilt (bildet) som underviser i interkulturell forståelse og misjonsvitenskap ved Ansgar Teologiske Høgskole. Hun mener at det å bruke ressurser på en måte som ikke skaper avhengighet, er noe vi må ta på alvor i internasjonalt hjelpearbeid.

– Vi ser at man forholdsvis enkelt kan skaffe midler til veie for å gi våre nye venner et bedre liv i det landet man besøker. Private initiativ blomstrer i dag både på bistands- og misjonsfronten. Disse skaper ofte et nærere engasjement enn vårt eget fellesarbeid. Så om vi i Vesten ikke sitter ved roret i verdensmisjonen lenger, har vi fortsatt råderett over pengesekken. Å bruke penger rett, uten å skape avhengighet, er en stor utfordring for oss, mener Ingrid.

Lokalt eierskap
Generelt har det gjennom historien vært altfor mange eksempler på private misjons- og hjelpeprosjekter der pengene har gått til kortsiktige formål som har gitt negative konsekvenser på lang sikt, vært feilslåtte satsinger på grunn av for dårlig forarbeid eller mangler lokalt eierskap og forankring. Ofte svikter slike prosjekter på gode evalueringer eller åpenhet om økonomien.

Jon-Arne Hoppestad (t.v.) sammen med Øyvind Haraldseid besøkte i Kina tidligere i høst. Her blir de vist området der de planlegger å bygge en ny bibelskole.

– Det er de lokale i det enkelte land som best forstår sin kontekst, kultur og de utfordringer som følger med. Derfor må vi tenke langsiktig og ha et ønske at søsterkirkene i landene skal fortsette å tjene lokalbefolkningen uten å være avhengige av vår tilstedeværelse, forklarer Jon-Arne.

Misjonskirken Norges arbeider for å utvikle selvstendige menigheter som kan ta ansvar i sine nærmiljø og land. Lokal forankring ute er et viktig grunnlag for at man skal kunne se resultater over tid. Noen ganger er de lokale kirkene så sterke at de har muligheter til påvirke et helt samfunn, som for eksempel i Kongo. Andre ganger har ikke kirken så stor innflytelse, men der kan endringene skje mer lokalt.

Kirkene ute har vokst
En annen tydelig endring i Misjonskirken Norges internasjonale engasjement, er at det nå sendes ut langt færre misjonærer fra Norge. Dette er ikke et resultat av at få ønsker å dra ut, men et strategisk valg for å utnytte ressursene mer effektivt ved å bruke nasjonale samarbeidspartnere. På det meste hadde Misjonskirken Norge tjue misjonærer og utsendinger til flere land. I dag ville det antallet ha nok kostet oss over ti millioner kroner.

Det som for flere tiår siden var pionerarbeid fra vår egen misjon, har i dag vokst til å bli store, selvstendige kirkesamfunn i flere land. Dette har skjedd blant annet i Kongo, Colombia og Hong Kong. Disse søsterkirkene planter selv i dag menigheter og opplever både vekkelser og vekst.

Men alle søsterkirkene understreker takknemligheten og behovet for fortsatt relasjon med oss i Norge. Derfor utfordrer vi dem nå i større grad til selv å utarbeide sine egne framtidsplaner som vi kan støtte ut fra deres behov.

Viggo Koch (t.v.) var i Kongo tidligere i år for å følge opp rapportering og prosjektene som vi støtter. Søsterkirken EEC i Kongo har i dag over en halv million medlemmer.

Ikke motsetninger
Å arbeide med samfunnsrettigheter for mennesker kan kanskje virke fjernt fra misjonsbefalingen. Men våre søsterkirker som selv er opptatt av dette, opplever at grupper i befolkningen blir sterkt diskriminert og ikke verdsatt på lik linje med andre. Dette fører igjen til fattigdom og store sosiale problemer. Misjonskirken Norge legger derfor vekt på at ethvert menneske har en egenverdi og at alle er født likeverdige og skapt i Guds bilde. For å kunne leve et verdig liv må mennesker få oppfylt sine grunnleggende rettigheter, uavhengig av sosiale faktorer som kjønn, religion, funksjonshemming, alder eller etnisitet.

Misjonskirken Norge støtter derfor søsterkirkene og kristne organisasjoner som arbeider for urfolks rettigheter og kjønnsbasert vold i Kongo, rehabilitering for mennesker med funksjonshemming i Afghanistan og arbeid for kvinner, barn og internflyktninger i Colombia.

– Jeg vil ikke sette rettighetsarbeid opp mot vekkelseskampanjer og annet menighetsarbeid, forklarer Viggo Koch som er spesialrådgiver i misjon og har lang fartstid i det internasjonale arbeidet. Han erfarer at gjennom å arbeide for rettigheter i lokalsamfunnene, kommer mennesker til tro.

– Vi har et diakonalt oppdrag fra Jesus Kristus selv. Dette ønsker vi å være med på, slik at verden kan bli et bedre sted å leve. Så tror vi at Gud kan gripe inn, slik at mennesker samtidig får se Ham, og få del i de verdiene Guds rike har, sier Viggo.

Samarbeidsmøte i Oslo med Styringsgruppa for arbeidet i Romania Sør, fra venstre: Harald Meberg, Jon-Arne Hoppestad, Øyvind Haraldseid, Vilhelm Langemyr, Jens Kåre Lindal, Daniel Banu, Nelly Langelandsvik og Kåre Stensrud. I tillegg er Gjermund Igland (nestleder), Trond Thommesen og Vidar Røstad med i styringsgruppa.

En del av vår identitet
Det historiske grunnlaget for Misjonskirken Norge som et fellesskap av norske misjonsmenigheter, handler mye om felles misjonsinnsats. De første satsingene til Kina og Afrika i år 1899, var et sterkt grasrotengasjementet for felles, strategiske innsats i misjonen, og innsamling av penger til dette.

I Strategiplanen for 2019-22 heter det at samarbeidet med søsterkirkene gir Misjonskirken Norge verdifulle impulser til utviklingen av eget arbeid. Det er derfor viktig og naturlig at alle menighetene har et internasjonalt engasjement. Dette er noe av selve DNA-et i Misjonskirken Norge.

Tekst: Trond Filberg og Rachel E. Olsen. Foto: Naomi Curwen, Viggo Koch og Misjonsbladets fotoarkiv.

I en serie artikler på nettsiden og i Misjonsbladet nr. 3, setter vi fokus på temaet «Misjon i dagens virkelighet». Dette er den første artikkelen, og i ukene som kommer kan du lese om hva menighetene tenker og gjør i misjonsarbeidet, samt blogger og temaartikler.

Slik jobber vi internasjonalt

Vi er engasjert i følgende land: Colombia, Kongo Brazzaville, Kina, Afghanistan, Romania og Polen. I hvert av landene jobber vi tett med nasjonale søsterkirker eller kristne partnerorganisasjoner. Misjonsarbeidet startet for alvor i 1899 da generalforsmalingen (årskonferansen) vedtok å starte misjon til Kina og Sør-Afrika. I dag har vi utsendte medarbeidere i Colombia. Dessuten besøker vi årlig alle landene vi jobber med. → Les mer

© 2017 Misjonskirken Norge
Designet & utviklet av Innovativ Design

X