PLANTE: Det er mye positivt å si om satsingen på et nytt fellesskap i Oslo blant unge voksne og studenter. Grünerløkka misjonskirke er et nasjonalt planteprosjekt i Misjonskirken Norge. (Foto: Vilde Holm-Glad, oktober 2024)
Blogg av Anne Hansli, rådgiver for menighetsplanting i Misjonskirken Norge
Tusenvis av bønner og kroner
I oktober var jeg på Sendt læringsfellesskap. Dette er en årlig samling, hvor de ulike kirkesamfunnene og kristne organisasjonene i Norge, kommer sammen for å dele erfaringer og høre hvordan det går med menighetsplanting i de ulike sammenhengene. Det er mye spennende som skjer, og vi står i de samme utfordringene.
I løpet av de to dagene vi var samlet var det også undervisning og seminarer knyttet til temaer som er relevante for menighetsplanting. I forkant av årets læringsfellesskap fikk vi informasjon om at vi i en av undervisningsbolkene skulle høre fra en som har pionért fram en menighet i en kontekst som er fremmed for kristen kultur og tradisjon. Denne personen hadde vært misjonær blant unådde folkeslag i et land i Asia. Spørsmålet som ble stilt var: hva kan vi lære av ham? Da jeg satt og hørte på det han fortalte, tenkte jeg at her er det mye å lære.
Må tenke som misjonærer i vårt egen land.
Som menighetsplanter og som menigheter generelt, tror jeg vi i dag mer og mer må begynne å tenke som en misjonær i vårt eget land. Derfor var misjonærens erfaringer viktige for oss som jobber med menighetsplanting i Norge å høre.
Jeg tok med meg flere ting fra det han fortalte, men vil her peke på en av dem: å plante en ny menighet tar tid. Misjonæren sa at det gikk 30 år fra de først møtte dette folket, til de i disse dager har startet en menighet – tretti år!
Jeg tror noe av det jeg kan lære av dette er både utholdenhet og tålmodighet, men også en tror på en Gud som har kalt og står ved sitt kall.
Misjonæren fortalte: «Dere aner ikke hvor mange tusen bønner som har blitt bedt og hvor mange hundretusener av kroner som har blitt samlet inn og brukt disse tretti årene. Men det har gitt frukt! I dag er den første menigheten med nasjonale ledere plantet og i ferd med å ta form».
Noen ganger vil jeg se at ting vokser fort, og at en plante blir en stiftet misjonskirke i løpet av kort tid. Kanskje det ikke er slik lenger i Norge? Kanskje vi må regne med å be tusenvis av bønner, bruke hundretusener av kroner, og bruke mange, mange år fra en liten start til at det blir en stiftet misjonskirke? I hvert fall dersom vi skal tenke oss at det er «innfødte» som skal være med å drive denne misjonskirken.
Kanskje vil det ta lenger tid å plante i tiden framover?
De «innfødte» kan være både etnisk norske og personer som av ulike grunner har kommet for å bo og leve i vårt land. Felles for de fleste er at Jesus og det kristne livet er ganske fjernt fra deres hverdag i dag. Men vi tror at det en dag skal bli en veldig naturlig del av deres hverdag og at disse «innfødte» er de som er med og leder den nyplantede menigheten.
Som menighetsplanter og som Misjonskirken Norge tror jeg at vi trenger både utholdenhet, tålmodighet og tro på at Gud har kalt oss og er med i det vi gjør.
Min utfordring til oss alle er derfor: stå sammen med menighetsplanterne i bønn og ved å støtte økonomisk. Vi ser og vil se resultater.
Olai Govertsen er aktiv med i menighetsplanting. I denne filmen forteller han om hvorfor det er så viktig at vi er med i bønn for satsingen på menighetsplanting og prosjektet «Fem byer». Se filmen ved å klikke på play – varer i 49 sekunder.
