ADVENTSHISTORIER: Hver søndag i advent lar vi fire forskjellige mennesker fortelle sin historie, om hva Senter for mental helse i Afghanistan har betydd for dem.
FOTO: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen

Andre søndag i advent: Fra isolasjon til latter igjen

I forbindelse med julekampanjen lar vi fire forskjellige mennesker fortelle sin historie, om hva Senter for mental helse i Afghanistan har betydd for dem. De minner oss på at det er enkeltmennesker og deres liv det egentlig handler om. Dette er Abeds historie. 

Abed, 15 år, forteller:
«Hei! Jeg har mange gode kompiser i klassen min. I år har vi alle jobbet mye med skole for å klare å gjøre det bra på eksamen. Vi hjelper hverandre, og lenge klarte vi oss veldig bra! Men plutselig en dag begynte kameraten min å oppføre seg annerledes enn han pleide. Noe hadde skjedd hjemme som påvirket han, men han ville ikke fortelle hva det var. Han begynte å miste fokuset og klarte ikke konsentrere seg om skoleoppgavene lenger. Det gikk ikke bare utover skolen, han sluttet å snakke med kamerater, prøvde å isolere seg og var mye lei seg. Han lo ikke lenger og ville ikke være med å finne på ting. Jeg prøvde mange ganger å spørre hva som var galt, men han sa veldig lite. Av og til forklarte han at han følte seg håpløs, og at han ikke burde vært i live fordi han følte seg som en byrde for andre.

Jeg ble også veldig lei meg på hans vegne. Jeg klarte ikke å hjelpe når jeg ikke visste hva som var galt. Men så hørte jeg på et lokalt radioprogram noen som forklarte at isolasjon, selvmordstanker og følelse av håpløshet kunne være symptomer på en psykisk lidelse. De sa også at dette kunne bli bedre og gå over hvis man fikk profesjonell hjelp. Jeg forklarte situasjonen til pappa, og han hjalp meg å bestille en time hos psykolog for kameraten min. Først ville han ikke dra, men til slutt klarte jeg å overbevise han om å gi det en sjanse og bli med.

Han gikk til samtaleterapi flere ganger og fikk behandling. I dag er han helt frisk igjen! Nå er vi klassekamerater som studerer sammen, og vi kan tulle og le sammen som vi pleide å gjøre. Fra dette har vi begge lært at livet kan ha mange utfordringer og av og til oppleves håpløst, men at det ikke trenger å forbli sånn. Om vi søker hjelp og snakker med noen, kan vi komme oss gjennom det som er vanskelig. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått kameraten min tilbake, tusen takk for at dere kunne hjelpe!»

*Abed er ikke hans egentlige navn.