Holder det? Hosianna!
Påskehøytiden er mer enn en historisk, dokumentert hendelse om Jesus, for mange år siden. Guds nåde og frelse er like sterkt tilstede for denne tid vi lever i.
Av Trond Filberg
La meg først gi deg en historie jeg opplevde for mange år siden. Jeg var på fjelltur med to venner. En dag skulle vi prøve isklatring på Hardangerjøkulen: Vi så utover et fantastisk fjellandskap. Langt der borte lå Finsehytta, mens vi stod på isbreen til Hardangerjøkulen. Tre venner som ville teste klatreferdighetene i blåisen. Et lite platå ga oss base for en spennende sprekk i breen, som vi skulle trene i. Tolvtaggede stegjern, seletøy og tauverk, isøkser med korte skaft og en del kilogram med isskruer, karabiner og ankerfester.
En av oss rappellerte ned i vannrett positur med stegjerna godt planta i den harde og knudrete isveggen. En del meter nede var det en avsats klatreren kunne stå på, skifte stilling og så gyve løs på veien opp igjen med økser og spark i en jevn rytme. Steg for steg, til man stod på toppen igjen. De to andre sikret det hele fra toppen.
Vi stod alle tre på toppen. Været var nydelig, og vi hadde masse av tid. Neste mann gjorde seg klar. Han trengte å ta på sittesele over solide fjellklær som tålte vann og vind.
– Nå står du uten sikring, sa min andre venn. – Ja, men jeg skal bare ta på denne så kopler jeg meg straks på igjen, svarte han som skulle til pers. Min bekymrede venn tok likevel en karabin med sikringstau og huket på ham, bakpå ryggen av brystselen.
Et øyeblikk senere forsvinner han. Beina snublet litt i noe tauverk. De tunge støvlene hans med stegjern klarte ikke å finne igjen balansen. Svusj. På ryggen fór han utfor isveggen på motsatt side. Farten økte, og det var langt nedover. Ingenting bremset. Den harde blåisen ga nådeløs juling, og vi som stod igjen på toppen fikk ikke puste.
En kraftig rykk. Sikringstauet stod stram som en pianostreng. Karabinen på ryggen hans var festet godt nok til sikringstauet. Det knaket i blåisen der isskruen var boret ned. Det holdt. Sikringen holdt. Vår venn var reddet der han hang hjelpeløs. Vi jobbet kjapt nå med flere sikringer, og snart hadde vi dratt ham opp igjen på platået. Reddet. Takknemlig.
Hosianna, Davids sønn!
De ropte hosianna langs veien da Jesus red inn i Jerusalem. Barna ropte det samme da han var kommet inn på tempelplassen. Tiden var inne da Jesus skulle lide. Alt ble lagt i Guds hender.
Hosianna er et hebraisk ord som ofte refereres til Salme 118:25 der vi finner den samme grunnbetydningen av ordet. Hosianna betyr «frels» eller «utfri». Et sterkt, imperativt uttrykk som ber om frelse og utfrielse nå. Verset fortsetter med bønnen, la det lykkes, eller «send framgang», som en annen oversettelse sier. Guds frelse fører til det gode!
«Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den! Herre, frels! Herre, la det lykkes! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner dere fra Herrens hus. Herren er Gud, han lyser for oss. Bind festofferet til alterhornene med tau! Du er min Gud, jeg takker deg, min Gud, jeg opphøyer deg. Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn.» (Salme 118:22-29)
Navnet Jesus, med opprinnelsen «Joshua», betyr «Gud er frelse». Jesus fikk ikke sitt navn tilfeldig. Hans far, Josef, som nedstammet direkte til kong David, fikk følgende hilsen i en drøm fra en engel: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matteus 1).
Jesu navn sies ofte sammen med «Kristus», som på hebraisk har synonymet «Messias» og betyr «Den salvede». Å være salvet i jødisk tradisjon handlet om en hellig innsettelse i en særlig tjeneste, så som prester og konger.
«Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham. Og vi er vitner om alt han gjorde rundt omkring i jødenes land og i Jerusalem, han som de hengte på et tre og drepte. Gud reiste ham opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram.» (Ap.gj. 10:38-40)
Så er påskehøytiden mer enn en historisk, dokumentert hendelse om Jesus, for mange år siden. Guds nåde og frelse er like sterkt tilstede for denne tid vi lever i. Nå er det frelse for vår generasjon. Nå er Jesu redning en sikring som redder oss fra avgrunnen. Ved Guds nåde har han ved troen festet en sikret karabinkrok på våre liv. Vi faller ikke. Vi heises opp! Ikke i egen kraft, men ved Guds kraft. Snart skal vi stå oppreiste og se alt Han har gjort for oss.
Hosianna, Jesus Kristus er vår redningsmann.
«Etter å ha lidd døden sto Jesus levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde.» (Ap.gj. 1:3)
