I fritt fall

LYKKELIG UVITENDE: Elever og ledere på disippel- og misjonsskolen Apg.29 måtte brått avbryte oppholdet på grunn av pandemien. Her er gjengen rett før de dro fra Chile til Argentina for å ta fatt på del to av skolen. Foto: Privat

I fritt fall

Reisebrev av Carina Haraldseid, deltager på disippel- og misjonsskolen Apg29

Vi er alle i sjokk, noen ler og noen gråter. Det er vanskelig å ta inn over seg at skolen skal avsluttes så tidlig og så plutselig.

Vi sitter på bussen på vei til vår siste praksisuke. Det har gått fem timer og vi er glade for at vi nærmer oss byen vi skal tilbringe de neste ti dagene.

Vi er i Argentina nå, på del to av Apg29-skolen, første del ble tilbragt i Chile. Stemningen er bra og alle skravler med hverandre. Plutselig reiser en av lederne seg opp. Han hadde fått en telefon fra lederen for skolen. Han ser alvorlig ut, mens vi andre fortsatt ler og koser oss. Han begynner å fortelle og stemningen blir med ett mer dyster:

«Skolen avsluttes den kommende uken og vi må haste tilbake til basen så raskt vi klarer» var budskapet. Vi er alle i sjokk, noen ler og noen gråter. Det er vanskelig å ta inn over seg at skolen skal avsluttes så tidlig og så plutselig. Denne kvelden bruker gruppen tiden vi har igjen til å mimre over hva vi har opplevd. Vi får le og gråte sammen, og be for en trygg reise.

Nå har det gått over en uke siden jeg kom hjem til Norge. Jeg har reflektert mye over opplevelsene på skolen. De tre siste månedene har fått stor betydning for livet mitt. Det har på mange måter vært en livsforvandlende erfaring. Det er sterke ord om en skole på knappe tre måneder, men når vi får leve i kontakt med Gud, hvor våre liv er sentrert rundt han, er det ikke skolen i seg selv som gjør en forandring i oss. Det er Gud som rører ved våre hjerter.

I høst dro jeg på min første Apg29-skole i Thailand. Før jeg dro var jeg redd for å gi slipp på kontrollen over eget liv. I løpet av oppholdet fikk jeg se at Gud har kontroll. Etter dette skulle jeg opprinnelig videre til et volontør-opplegg i HongKong, men på grunn av den vanskelige sosiale og politiske situasjonen der, ble det utsatt med tre måneder. I min bekymring over hva jeg da skulle finne på, møtte Gud meg.

.

Fra praksisuka i byen Calama, nord i Chile, hvor de besøkte et kristent rehabiliteringssenter. Carina Haraldseid nummer tre bakerst fra høyre. Privat foto

.

Jeg har ofte hørt at; når Gud lukker en dør, så åpner han en annen. Den nye Apg29-skolen, som skulle finne sted i Chile og Argentina fra januar til starten av april, manglet én leder. I min usikkerhet om jeg virkelig var egnet til ta denne oppgaven, fikk jeg bekreftelse og bønnesvar. Noen så et potensial i meg som jeg ikke så selv. Dermed ble jeg ganske spontant leder på en skole på andre siden av jordkloden.

Der fikk jeg kjenne på mer glede og kjærlighet enn noen gang. Jeg fikk igjen bygge en sterkere grunn å stå på, med en sterkere relasjon til Gud enn tidligere. For nå visste jeg at han hadde kontrollen. Han ledet meg ut på dype vann, hvor jeg aldri hadde trodd at jeg kunne stå, før nå.

Et bibelvers som har fulgt meg gjennom dette året har vært Jeremia 23:23-24. Der står det at Gud er overalt og i alle, ingen kan gjemme seg for han. Han ser potensialet i oss, som vi ikke alltid ser selv. Han utfordrer oss og leder oss på spennende veier.

Helt bokstavelig så var reisen hjem lang og fylt med spenning. Skolen avsluttet samme dag som vi kom tilbake til basen. Der spiste vi frokost, ryddet og pakket, før vi forlot stedet vi hadde tilbrakt de siste tre ukene. Vi fikk satt sammen en flott avslutningsseremoni på kort tid, og avsluttet de ni skoleukene med bønn, sang og vitnesbyrd. Argentina og de fleste nabolandene hadde stengt grensene og vi hadde ikke store håpet om å komme oss hjem. Vi måtte komme oss inn i Chile og håpe at flyet til Europa ikke var innstilt.

Dagen etter stengte også Chile sine grenser for alle utenfra

Den påfølgende dagen fulgte en busstur på 19 timer. Vi var forberedt på å bli stanset på grensen til Chile og ende opp i karantene i Argentina. Heldigvis kom vi alle gjennom uten problemer. Dagen etter stengte også Chile sine grenser for alle utenfra. På den lange bussturen opp til Santiago, hovedstaden i Chile, fikk bussen motorproblemer og vi ble igjen i tvil om dette kom til å gå bra.

Etter et par timer fikk vi hjelpen vi trengte og fortsatte mot Santiago. På torsdag var vi på plass på flyplassen som planlagt. Mens massevis av fly ble innstilt, gikk alt etter planen med flyet vårt til Paris og videre til Stockholm. Gud var med oss hele veien. På tross av alle utfordringer vi så for oss, gikk turen over all forventing.

Med dette bak meg, er det på tide å løfte blikket opp og frem. Spørsmålet blir nå; hva er det Gud tenker for oss nå? Gva kan vi gjøre i denne krisen? Det føles kanskje ut som om vi er i fritt fall. Vi vet hvor vi startet, men ikke hvor vi skal ende opp. Vi må igjen slippe opp kontrollen.

Carina Haraldseid

I en alder av 19 år er det fortsatt mye jeg ikke vet, men jeg har lært at vi alltid kan forsøke å ha en holdning som Jesus. Hva ville Jesus gjort i denne situasjonen? Jeg vet ikke svaret, men jeg tenker likevel at det å vise kjærlighet til andre i denne tiden er viktig. «Ta vare på hverandre» er et godt uttrykk for denne tiden. Jeg syns vi kan huske dette like godt også etter dette, når ting etterhvert blir mer normalt.

Vi trenger ikke bare å hjelpe andre og vise støtte i kriser, men vi kan alltid huske å la oss inspirere av Jesus sin medmenneskelighet og kjærlighet.