ANDRE PÅSKEDAG: Det er noe spesielt når vi får anledning til å fortelle vår historie til noen som har tid til å lytte.
2. PÅSKEDAG
Hva snakker dere om da?
Hvis noen hadde sagt til meg at Jesus aldri lot som om, tror jeg gjerne jeg kunne ha nikket samtykkende. For Jesus gjorde vel aldri det, gjorde han vel? Han var jo alltid real og rett fram! Det er jo det som gjør det så greit å forholde seg til Jesus. Du vet alltid hvor du har ham! Eller?
De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, [Emmaus], og Jesus lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. (Lukas, 24,28-29)
Bibelteksten i dag er en historie om da Jesus lot som om. Jeg kan ikke la være å synes at det nærmest er litt humoristisk når Jesus tilforlatelig slår følge med de intetanende Emmausvandrerne, uten å gi seg sjøl til kjenne. For de to vandrerne var samtalen imidlertid alt annet enn lystig. De lærde strides om hvem de var, disse to Emmausvandrerne.
Hvorom allting er tenker jeg uansett at sangeren Morten Arnesen må ha fanga noe av sinnsstemninga deres i sin sang «Følgesvenn»: De gjekk og tenkte på at Mesteren var borte nå. To menn som gjekk i ein rus, på veien te Emmaus.
Lukas er sparsommelig med opplysninger om dem, utenom at det er «to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus». Derfor har vi begynt å omtale dem som Emmausvandrerne.
De to vandrerne har et behov for å snakke sammen, og sammen drøfte de siste dagers hendelser i et forsøk på å bearbeide alt sammen.
Det har vært ei annerledes påske i år, det er sikkert. Det hadde det sannelig også vært for disse disiplene, for å si det mildt! Det er ikke til å undres over at de to vandrerne har et behov for å snakke sammen, og sammen drøfte de siste dagers hendelser i et forsøk på å bearbeide alt sammen.
Hva de var på vei til vet jeg ikke. Heller ikke hvorfor de måtte til Emmaus. Uansett kjenner vi vel alle sammen til noe om at det kan være godt å gå samtidig som en snakker sammen.
Så skjer det forunderlige. Mens de snakker sammen kommer plutselig Jesus og slår følge med dem. De kjenner ham ikke igjen. Det var noe som hindret dem i å se, står det, uten at det spesifiseres noe nærmere. Kanskje var det ikke så rart. Det kan vel knapt tenkes noe mer usannsynlig akkurat da enn at det skulle være Jesus som slo følge med dem, de siste dagers hendelser tatt i betraktning.
Igjen ser jeg det for meg i et litt humoristisk skjær. Jeg ser for meg at Jesus hadde et lurt smil da han stilte spørsmålet: Hva er det dere går og snakker så ivrig om?
Nå vet jeg vet jo strengt tatt ikke om det var et muntert spørsmål, men det er i alle fall sånn jeg ser det for meg. Det jeg imidlertid vet, er at vandrernes respons var langt i fra muntert. Det står rett ut at de så bedrøvet på ham, og den ene av dem stiller spørsmålet, som Asbjørn Johansen en gang i en bibeltime for noen år siden, kalte «påskas dummeste spørsmål»:
Du må vel være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som har hendt der i disse dager?
De får nemlig påska fra Jesu perspektiv, og plutselig blir det en helt annen historie.
Hva svarer en på et sånt spørsmål? Jesus tar tak i det og stiller et oppfølgingsspørsmål: Hva da? Så begynner vandrerne å fortelle sin historie.
Det er noe spesielt når vi får anledning til å fortelle vår historie til noen som har tid til å lytte. Det har Jesus. Han lar dem komme fram med alt, før responsen hans kommer ganske kontant: Så uforstandige dere er og så trege til å tro alt det profetene har sagt!
Han har latt dem fortelle historien fra sitt perspektiv. Nå får de historien fra hans perspektiv. Den forannevnte bibeltimen til Asbjørn var fantastisk, men jeg tror ikke han vil bli fornærma hvis jeg sier at jeg er overbevist om at den ikke når opp til den bibeltimen disse to vandrerne får denne dagen. De får nemlig påska fra Jesu perspektiv, og plutselig blir det en helt annen historie.
Han er tålmodig med dem. Han har latt dem fortelle sin historie, og nå tar han det grundig. Han tar det fra en kant. Helt fra Moses og opp gjennom Skriftene, og han viser dem hvordan alt forteller om ham selv – om Jesus – om ham de ikke drar kjensel på. Når han har kommet seg gjennom alle profetene, har de kommet fram til bestemmelsesstedet for de to vandrerne – og det er da det skjer.
Da later Jesus som at han vil dra videre. Men det er da de to vandrerne inntrengende ber ham: Bli hos oss!
Tenk å kunne ha slått følge med vandrerne og Jesus denne dagen! Tenk å kunne ha vært tilstede og hørt vandrernes ferske rapport fra årets påske – og enda mer Jesu ferske rapport om hva som har skjedd denne påska!
Og ikke minst, å ha vært tilstede i dette hellige øyeblikket. Jeg fryser nesten på ryggen når jeg ser det for meg!
De sitter til bords. Han tar brødet, og bryter det – og DA! Da blir øynene deres åpnet. Da kjenner de ham igjen! Og så blir han usynlig. Så sier de til hverandre: Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene?
Nå er det tydeligvis noe som er viktigere for dem å få gjort, å få delt sitt vitnesbyrd!
I møte med Skriften og Jesus skjer det noe med vandrerne, som det gjør med alle disipler. Deres hjerter begynner å brenne i møte med evangeliet. Jeg vet som sagt ikke hvilket ærend de hadde i Emmaus, men nå virker det ikke som det er så nøye lenger.
Nå vender de nemlig tilbake til utgangspunktet. Nå er det tydeligvis noe som er viktigere for dem å få gjort, å få delt sitt vitnesbyrd: Herren er virkelig oppstått! Og så forteller de videre hvordan de har møtt ham og hva han har gjort for dem.
Vi, som hans disipler flere tusen år senere, har på mange måter de samme behov som Emmausvandrerne. Tidligere nevnte Arnesen uttrykker det, i fortsettelsen av sin sang, nærmest brutalt direkte: Ka kan me bygga på? Hvis Jesus ikkje leve nå. Da e vår tro eit bedrag, som ikkje holde mål i dag.
Han er her helt på linje med apostelen Paulus. Heldigvis er ikke hans ord til korinterne de siste, om at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening». Det kommer, takk og lov, et salig «men»: «Men nå er Kristus stått opp fra de døde».
Påskas «men» forandrer alt, for Emmausvandrerne og alle oss andre disipler til alle tider:
Men som han eingang møtte sine, da dei hadde gitt opp, vil han komme oss i møte, og følge oss til fjellets topp.
En bønn til Jesus
Jeg gjør gjerne refrenget på sangen til en bønn for egen del, denne dagen:
Kom og vær min følgesvenn, med ryggen mot Jerusalem. Kom og bryt et brød med meg, så mine øyne kan se deg.
Til ettertanke
Hvilket vitnesbyrd om Jesus er det viktig for meg å fortelle videre til andre?
Les hele bibelteksten for 2. påskedag: Lukas evangelium kapittel 24 – klikk her til Nettbibelen.
Påskeressurser
Bibelrefleksjon: Påsketekstene med opplegg for bibelsamtaler og Jesusmeditasjoner – klikk her.
Se flere ressurser for hjem og menighet – for påsken på delesiden – klikk her.
Bibelsamtaler i påsken med Viggo Klausen – klikk her til YouTube.
