Av Jon-Arne Hoppestad, leder av Internasjonal avdeling
Reisebrev fra Kongo
28. september – 6. oktober 2021
16 kilometer for å kjøpe drikkevann? Til fots? Jeg ser det for meg de siste 15 minuttene i bilen på vei opp til Ngouédi, fra landsbyen Boansa. En bil full av vanndunker, baguetter, pulverkaffe, smør, ost og tolv hardkokte egg. Jeg lurer umiddelbart på om ikke vi skulle hatt med mer drikkevann.
Ngouédi ligger nydelig til i et kupert og frodig landskap, en fire timers kjøretur vest for hovedstaden Brazzaville. Med rundt 25 grader på dagtid er det et perfekt klima å bo i her, akkurat passe til å sove uten vifte. Da er myggnetting og lommelykt viktigere. Aggregatene slås av klokken 22.00, så all trengende ferdsel etter dette foregår på eget ansvar.
Kongos Evangeliske Kirke har i flere tiår utdannet evangelister på Ngouédi. På bibelskolen her har de mer vekt på praksis og basisundervisning som lesing og skriving, enn ved det teologiske seminaret på Mansimou, som ligger rett utenfor Brazzaville. Evangelistene som utdannes her hjelper pastorene i menighetene, hvor de ofte jobber med mer utadrettet arbeid.
Kirkens politikk er at alle evangelister har rett til utdanning. Nå har man imidlertid endret dette til pastorutdanning, men fortsatt rettet mot dem som ikke har studiekompetanse til å begynne på teologiutdanningen. Det er mange som trenger opplæring i lesing og skriving også i dag. Utdanningen har blitt utvidet fra 2 til 3 år, og etter dette kan de fortsette på seminaret om de ønsker. I fjor ble 37 elever uteksaminert. I år er 17 studenter i gang med siste året og flere av dem bor her med sin familie.
- Les også: Historisk blikk på Kongo-misjonen
Kirkens eiendom er på 10 mål, med en skolebygning med bibliotek, kontorer og undervisningsrom, en kirke, boliger for lærere og studenter, og til sist et stort vanntårn med betydelig oppussingsbehov. Pluss en trippel utedo med egen vindusluke, som gir deg områdets fineste utsikt utover dalen. Rektor Dr. Rosin Bantsimba Sita Louessemo, deler entusiastisk visjonen om å utdanne pastorer som kan forkynne og lede menighet, og som også kan lede utviklings- og matprosjekter. Derfor får alle studentene ansvar for en egen jordlapp og noen husdyr. Målet er at alle uteksaminerte herfra får med seg en gris når de drar.
Tilbake til drikkevann og vanntank. Jordgrunnen her inneholder for mye giftstoffer til at man kan lage brønner. Vann hentes derfor fra fjellene rundt i et nokså finurlig system. Systemet er dimensjonert etter normal vannmengde i lavsesong, men tåler fint større mengder vann, som i regntiden. At man ikke får rent drikkevann nå skyldes altså ikke naturens endringer, men andre prosesser som skjer i en tank som ikke tømmes og rengjøres regelmessig. Det hjelper heller ikke at tanken har blitt utsatt for årelating over lang tid, gjennom at stadig flere private kraner har blitt koblet på. Når uttaket overgår inntaket, kommer man fort ned på den grumsete delen av tanken og vannet blir udrikkelig. Skolens bil har også vært ute av drift i flere måneder. Man må derfor ta bena fatt for å kjøpe vann, og alt annet man ikke dyrker eller avler selv, i nærmeste landsby.
Tilbake i hovedstaden Brazzaville diskuterer vi dette med kirkens ledelse. Hvordan kan vi stå til tjeneste? Hva vil kirken prioritere? Med svenske og norske briller er det lett å garantere midler til å løse dette. Det å påpeke bygningsfeil er nok en særnordisk egenskap. Vi har sett et problem som vi mener bør løses så raskt som mulig, for å gjøre hverdagen bedre på Ngouédi. Kirkens ledelse på sin side sitter med helt andre utfordringer. Siden august 2020 har ingen av de 874 ansatte i kirken fått lønn. Pensjons- og trygdeinnbetalinger har stoppet opp, og det samme gjelder helsestøtte og forsikringer. Kirken skylder flere millioner til staten. I et slikt perspektiv er ikke lang gåavstand til drikkevann det største problemet. Det kunne ha vært verre. Det er mange i Kongo som må gå lenger enn 16 kilometer for å få drikkevann. Og vannet fra vanntanken på Ngouédi kan fremdeles brukes til vask, dusj og vanning.
Den nye kirkeledelsen tar tak i de store utfordringene. Lokalmenigheter som bidrar lite til fellesskapet har blitt strammet opp, flere ansatte har blitt flyttet fra hovedkontoret til lokalmenigheter, og gjeldsavtaler er gjort med staten. Siden tidlig i høst har kirken betalt forsikringer, pensjon og trygdeytelser. Fra nyttår håper de å begynne utbetaling av lønn – ikke full lønn, men i alle fall noe.