Julevandring nummer 200 i Lyngdal

JULESPILLET: Iva går hånd i hånd med farfar Einar og mormor Ingelin, på vei til sin første fremføring av Misjonskirken Lyngdal sitt utendørs julespill «Veien til Betlehem». (Foto: Rachel E. Olsen, misjonsnytt.no, 2023)

Julevandring nummer 200 i Lyngdal

­– «Veien til Betlehem» har betydd mye for misjonskirken. Det har vært en døråpner for veldig mange inn i menigheten, siden det er så lav terskel for å bli med. Det er lettere å bli kjent med folk på denne måten.

Av Rachel E. Olsen, misjonsnytt.no

Helt siden Einar Kvavik for 17 år siden fikk visjonen om et utendørs julespill, har frivillige fra Misjonskirken Lyngdal hvert år båret de selvlagde kulissene ut på friområdet Prestneset, noen hundre meter bortenfor kirkebygget. Hele menigheten er i sving i forberedelsene, og etter mange år med julevandring er de blitt velorganiserte og drevne. De tegner og maler, tenner fakler og bål, lager kafé og julemarked, og er skuespillere og statister. Én lang dag med øving er alt som skal til før alle er klare for et julespillmaraton med hele 13 forestillinger fordelt over sju dager.

Stolt bestefar og julespill-general

Vi besøker dem den nest siste dagen med «Veien til Betlehem» for i år, og Einar går sin forestilling nummer 200 i rollen som Jakob Pottemaker. For anledningen har han fått med seg barnebarnet Iva, som har tatt turen fra Sandnes til Lyngdal for å være med i farfars julespill.

– ­I dag heter du Lydia og jeg heter Jakob. Og bestemor heter Miriam.

Einar instruerer vennlig barnebarnet i rollen som «Lydia», ei fattigjente som skal være med sin bestefar Jakob Pottemaker på pilgrimsvandring fra Nasareth til Betlehem. Med sine 5 år er Iva egentlig for liten til å være med som skuespiller, så hun har også fått med seg mormor Ingelin i rollen som Jakobs kone, Miriam. Det er en stolt bestefar som legger i vei, hånd i hånd med en godt påkledd Iva, som nå skal ut på den over fire kilometer lange julevandringen i desember-kulden.

Vandringen starter ved Misjonskirken i Lyngdal og går i en rundløype gjennom kupert terreng. Fakkelbærere ledsager publikum hele tiden, og på veien møter de soldater ridende på hester, fattige tiggere og kjente skikkelser og hendelser fra Bibelen. Reisen ender i «Betlehem», hvor Jesus er blitt født og får besøk av engler, gjetere og vise menn. Etterpå er publikum velkommen inn i varmen på misjonskirka, hvor det er kafé, julemarked og mulighet for å samtale, bønn og lystenning.

Fra fortvilelse til begeistring

Historien om «Veien til Betlehem» startet 3. juledag i 2006, da en nedbrutt Einar var på gåtur på Prestneset, et område han og familien ofte hadde benyttet for rekreasjon og gåturer. Til daglig jobber Einar som finansrådgiver i bank, og på fritiden har han alltid vært engasjert i lokalsamfunnet og menigheten. Denne julen var han derimot svært nedtrykt og sliten etter mange år med et svært aktivt menighetsliv.

– Jeg tenkte at nå er jeg ferdig med det, nå skal jeg bare komme på første sang i gudstjenesten og gå hjem før siste salme var sunget. Kirkekaffe var det verste jeg visste.

På nettsiden veientilbetlehem.no beskriver Einar det som skjedde denne juledagen i 2006:

«Turen gikk med tunge steg, jeg gikk helt ned til elva og tilbake. Da jeg kom til «stallen», stanset jeg. Kjente på noe som berørte meg sterkt innvendig. Noe skjedde som ikke er så lett å beskrive. Da «så» jeg skuret jeg stod ved forvandle steg til en stall i Betlehem. Jeg så for meg vismenn, engler og hyrder. Jeg så for meg Betlehem og stjerna som lyste.»

Han blir rørt når han snakker om opplevelsen, selv nå 17 år senere.

Det ble en vellykket skuespillerdebut for 5 år gamle Iva, som fikk være med farfar Einar og mormor Ingelin på julevandringen til Betlehem. (Foto: Rachel E. Olsen, misjonsnytt.no, 2023)

Einar fikk en visjon fra Gud

– Jeg er jo en kreativ person som stadig får nye idéer, men dette rørte meg på en helt annen måte. Da jeg gikk der nede kjente jeg at det berørte meg på en annerledes måte. Jeg var så sikker på det at dette var noe jeg skulle gjøre, at jeg dagen etterpå gikk og kjøpte 100 fakler. Om det skulle komme motstand på idéen, så kunne jeg si «beklager nå er det for sent, jeg har allerede kjøpt faklene». Jeg var helt sikker på at det jeg hadde opplevd kom fra noe annet enn meg selv.

«De vonde følelsene forsvant, og ble byttet med iver og begeistring. Jeg hadde fått en visjon, en visjon jeg er overbevist ble gitt fra Gud. Jeg så for meg at neste desember skal det her nede på Presteneset foregå et julespill. Her skal historien gjøres levende for de som går vandringen. Jeg så da Veien til Betlehem».

Hele menigheten er i sving i ukene hvor «Veien til Betlehem» skal planlegges og gjennomføres. Einars kone, Lena (i midten), er med i styringsgruppen som ordner det praktiske rundt selve julespillet. Her er hun flankert av to ivrige frivillige i kaféen. (Foto: Rachel E. Olsen, misjonsnytt.no, 2023)

Engasjerte hele menigheten

Einar fikk menigheten med seg på idéen, og den første julespillvandringen ble gjennomført året etter. I starten var spillet veldig enkelt, med få kulisser og rekvisitter. Siden det har spillet utviklet seg stadig, noe Einar mener er viktig for å beholde «nerven» i spillet.

– Rutine er bra for mye, men det er ikke bra for «passion» og budskapet. Der må du ha med den første kjærligheten.

I starten var det Einar som styrte spillet og sørget for å sy alt sammen. Nå er de en gruppe med hovedansvaret, mens Einar er har ansvaret for det estetiske og for å tildele hovedrollene.

– Jeg kan slappe av i forhold til det jeg gjorde de første årene, for da dro jeg i alle trådene.

Hvordan er det å engasjere frivillige i dette?

­– Enormt lett. Dette vil folk. Jeg pleier å beskrive det som et kinderegg: Du får fortalt budskapet, ikke bare fra år 0, men om evangeliet i 2023. Det er sterkt menighetsbyggende, hvor generasjonene jobber sammen. Den tredje dimensjonen er at det går godt i overskudd, med flere hundre tusen som hvert år går til misjonsarbeid.

Han estimerer at opp mot 35 000 mennesker har sett spillet i løpet av disse årene. Denne lørdagen, nest siste dag av årets julespillmaraton, skal Einar altså sin runde nummer 200.

– ­Det er spesielt, det kjenner jeg på. Det har berørt meg i alle disse årene og jeg har stadig måtte vende tilbake til historien.