FORNYELSE: – Jeg hadde en brann om å vinne nye mennesker for Jesus og kjente at her kan jeg legge mitt hjerte, sier Rino Rudsli, pastor i Åmli misjonskirke. (Foto: Noah Vilhelmsen)

Rino setter seg ved bordene

– Jeg liker å bli kjent med mennesker, og det er enkelt for meg å sette meg ned ved bordene og prate etter gudstjenestene, forteller Rino Rudsli.

Av Rachel E. Olsen

Da Rino Rudsli tok jobben som pastor i Åmli, hadde misjonsforeningen høy snittalder og utfordringer med få ressurser i arbeidet. I dag er foreningen blitt en etablert misjonskirke i stadig fornyelse og vekst.

– ­Som en mindre menighet har vi fortsatt utfordringer, men det er ikke det vi fokuserer mest på. Det er mulighetene vi har her oppe som er i fokus. Jeg føler meg privilegert!

Snudde bilen og banket på fengslet

Vi spoler tilbake til 1991. Rino var i 30 årene og fikk kallet til å jobbe som evangelist. Han fikk høre om Ansgarskolen og tok teologi-utdanning der, og fikk etter hvert jobb som medpastor i Arendal misjonskirke. En dag han kjørte forbi Arendal kretsfengsel, snudde han bilen, kjørte opp til fengslet og banket på. Kunne det være behov for en frivillig fengselsprest? Jo, det kunne de trenge i en måneds tid. En måned ble til 23 år som frivillig fengselsprest, som en del av pastorstillingen i misjonskirken.

– Jeg har aldri hatt kall til å være pastor. Jeg trives ute blant de ufrelste. (…) Jeg vil oppmuntre andre til å være evangelist i sitt lokalmiljø. Dette var Rinos klare budskap i et intervju med Misjonsbladet i 1998.

Evangelisthjertet ble med han videre etter endt tjeneste i fengselet, hvor han egentlig hadde tenkt å ta det litt mer med ro. Han dannet en egen virksomhet, Medvandreren, og var med og bidro litt i Kirkens bymisjon.

For seks år siden tok tjenesten en ny vending igjen. Rino ble spurt om han kunne tenke seg å hjelpe til i misjonsforeningen i Åmli, en kommune i indre Agder med rundt 1800 innbyggere. Her hadde en liten forsamling stått trofast gjennom både vekkelser og stillstand siden stiftelsen i 1943.

Rino Rudsli utenfor menighetssenteret i Åmli. (Foto: Noah Vilhelmsen)

For noen år siden hadde de gått sammen med to andre frimenigheter om å kjøpe og pusse opp lokaler i Åmli sentrum, og ønsket virkelig å satse med ny frisk i innlandskommunen.

–  Jeg sa at da må de i alle fall danne en menighet, og det gjorde de. Siden det har jeg kjørt mange mil hvert eneste år for å være med i menighetsarbeidet her og stortrives med det!

Møtte bygda på bakeriet

Misjonsbladet møter Rino etter søndagsgudstjenesten en flott høstdag i Åmli. I dag har de hatt besøk av et lokalt barnekor. John David og Pia Wikstøl fra Bjorbekk misjonskirke har bidratt med appell og sang. Menighetshuset har vært fullt av små og store for en times lang gudstjeneste, godt lagt til rette for barna.

Det har skjedd mye siden Rino kom hit for seks år siden. Han har brukt enhver anledning til å bli kjent med innbyggerne her og skape et menighetsfellesskap med en åpen dør og utstrakt hånd til kommunen.

–  For meg har det vært viktig å bli kjent med bygda og at folk skal bli kjent med meg og føle det trygt å gå på møter her. Det å gå på menighetssenteret skal være forbundet med glede. Her kan du komme som du er.

Så i starten brukte jeg mye tid på å sitte på bakeriet her borte og møtte veldig mye mennesker. Jeg fikk skrive andakter i Åmli-avisa, mottok brev og telefoner fra leserne og ble kjent med folk på den måten. Snittalderen i menigheten var da ganske høy, noe som gjorde at man tok farvel med en god del. Da blir man også godt kjent med deres familie.

Måtte starte konfirmasjonsarbeid

Det ble både begravelser og brylluper, og etterhvert også konfirmasjoner. Den lokale ildsjelen, John Lien, startet ungdomsarbeid på menighetssenteret. Dette vokste til å bli et sentralt tilbud til ungdommene i bygda, som igjen førte til at flere ungdommer ønsket å konfirmere seg i misjonskirken.

–  Jeg fikk en telefon for fire-fem år siden, om vi kunne tenke oss å ha konfirmanter, noe vi egentlig ikke hadde tenkt på. Men ungdommene sa at dersom vi ikke kan gå hos dere, så vil vi ikke konfirmere oss! Da måtte vi jo ta dem i mot, forteller Rino med et smil.

Gjennom konfirmantene ble de kjent med flere familier, og i år var det hele sju konfirmanter i misjonskirken. Hver høst arrangeres det også Hallovenn på menighetssenteret, og da er opp mot 270 små og store samlet på menighetshuset. Rino benytter enhver anledning til å bli kjent med dem som kommer innom.

– Jeg liker å bli kjent med mennesker, og det er enkelt for meg å sette meg ned ved bordene å prate etter gudstjenestene. Så jeg føler meg privilegert. Vi jobber mye utadrettet og er opptatt av å nå mennesker med evangeliet. Vi har dannet bibelgrupper og Alpha-grupper, og har fått be til tro med 6-7 personer de siste tre årene, forteller Rino.

For om lag ti år siden solgte tre kristne forsamlinger knyttet til Misjonskirken Norge, Normisjon og Pinsekirken sine kirkebygg og gikk sammen om å kjøpe et tidligere næringslokale i Åmli sentrum. Bygget ble innviet i 2014, og siden da har menighetene delt lokaler i Åmli menighetssenter. På skiltet utenfor bygget står mottoet «Med hjerte for bygda».

Takknemlighet gav vekst

Alle som er engasjert i menighetsliv kjenner til utfordringer med ressurser og nok frivillige. Dette er en desto større utfordring i mindre menigheter, noe Rino og forsamlingen i Åmli også har kjent på.

– Det var en periode jeg var litt frustrert. Vi hadde dårlig med teknikere og musikere. Noen ganger måtte vi bare bruke «play-back» ved å spille musikk via Spotify i møtene. Men så var det en natt jeg våknet, hvor Jesus sier til meg: «Du skal være glad for det du har». Og det snudde egentlig opp ned på alt. Vi inngikk et samarbeid med Froland misjonskirke og Evangeliesenteret i Arendal. I dag har vi en ny tekniker bak spakene, som har styrt lyd for DDE. Så jeg kjenner på en stor takknemlighet!

Denne søndagen hadde misjonskirken besøk av et lokalt barnekor, og av Pia og John David Wikstøl fra Bjorbekk misjonskirke. (Foto: Rachel E. Olsen)

Googlet seg til menigheten

Åmli får nå jevnlig besøk fra andre misjonskirker øst i Agder. Nye ressurspersoner har sluttet seg til menigheten og gir av sine gaver og sin tid til fellesskapet. En av disse er 67 år gamle Gerd Jacobsen, som de tre siste årene har vært styreleder i misjonskirken. Hun bor med sin ektemann i Tovdal, en liten fjellbygd lenger inni kommunen. Da Rino ble pastor i Åmli merket hun seg at han hadde et utadrettede fokus. Dette ville hun være med på!

– Jeg hadde en brann om å vinne nye mennesker for Jesus og kjente at her kan jeg legge mitt hjerte. Jeg var lei av å bare gå på møter og ville nå de som er utenfor alle disse møtene våre, forteller Gerd.

Også Petter A. Jensen fra Halden og Kristin Garnes fra Trondheim har funnet et åndelig hjem i Åmli misjonskirke. Da paret fant hverandre for noen år siden, ønsket de å finne et sted hvor de kunne slå seg ned og starte på nytt sammen. Ett kriterium var at det skulle være en levende menighet på stedet de skulle bosette seg.

– Da vi falt for et hus i Åmli, googlet vi litt og fant kontaktinformasjon til Rino. Etter en lang telefonsamtale med han, fant vi ut at her kan vi trives, forteller Kristin. Hun har blant annet bakgrunn som kontorleder ved Stjørdal oppvekstsenter, en privatskole drevet av Stjørdal misjonskirke. Ektemannen Petter bekrefter at de har funnet seg til rette i menigheten.

– En ting jeg synes er veldig fint, er at her er det åpent for kristne fra forskjellige trossamfunn og et hjerte for å samle de som tror på Jesus under ett tak. Det setter jeg veldig stor pris på og vil være med å støtte.

Lytt til kallet

Etter 23 år i en av Misjonskirken Norges største menigheter, etterfulgt av 6 år i Åmli, har Rino gjort seg noen tanker rundt det å være villig til å følge kallet, om det så innebærer å flytte på seg. Han oppfordrer både pastorer og menigheter til å lytte til Guds kall.

Jeg har en tro og et ønske om at unge mennesker følger kallet sitt!

– Jeg tror det er veldig viktig å lytte til det kallet Gud har lagt i deg. Jeg tror også menighetene må våkne og se sitt ansvar i det å ta del i dette menighetsarbeidet. Jeg ser at det er mange unge som vil være i store menigheter med store ressurser, og at det er utfordrende å ta med seg sin familie og flytte til små plasser.

For meg er det en sorg å se at bedehus og aktiviteter legges ned og at kirkebygninger selges. Jeg har en tro og et ønske om at unge mennesker følger kallet sitt, enten det handler om å reise til Åmli, Kviteseid, Kristiansand eller Oslo, sier Rino til misjonsnytt.