VI BER: Hold flammen levende! Vær utholdende i bønnen! Dette skriver pastor Tarjei Cyvin. (Foto: Illustrasjon Stock-foto, Copyright misjonsnytt.no)
Kjære deg som ber
Hva betyr det at vi ber? Hva har tidligere tider lært oss?
Av Tarjei Cyvin, pastor i Trondheim misjonskirke og styreleder i Nasjonalt bønneråd
På 1200-tallet var mye av den kristne kirke i Europa i krise. Gjennom middelalderen hadde forfallet vært stort, med sammenblanding av kirke og politisk makt, og økende avstand mellom presteskapet og folket. Umoral og manglende Åndskraft preget situasjonen, og mange levende kristne som gjorde forsøk på å drive virksomhet utenfor den offisielle kirke ble sterkt forfulgt.
En ny bønnebevegelse
I denne vanskelige tiden for Kirken, vokste det fram en ny bønnebevegelse. En mer åpen, folkelig klosterbevegelse, og den lederen som kanskje lyste sterkest blant disse var Frans av Assisi. Han strevde imidlertid med å få gjennomslag for sitt prosjekt, og ba til slutt om et personlig møte med paven, sammen med noen av sine venner – barbeinte og i fattige klær. De ønsket fokuset tilbake på et hellig liv for Gud, i bønn og etterfølgelse av Jesus. Pave Innocens hadde ikke tro på prosjektet, men så fikk han en drøm. Innocens drømte at han sto og betraktet Laterankirken i Roma, den fremste katedralen.
I drømme får han plutselig se en liten, ubetydelig mann komme gående mot kirken.
Han forteller at i drømmen begynner murene å slå sprekker. Tårnene heller, og det ser ut som det praktfulle bygget snart vil ende som en grushaug. «I drømmen var jeg helt fortvilet», forteller paven, da han plutselig får se en liten, ubetydelig mann komme gående mot kirken. Barbeint og med et tau om livet. Det ser ut som om kirken kom til å knuse ham. Men da den lille mannen kommer fram setter han skulderen mot den hellende kirken, vokser seg like stor som den, rykker til, og kirken står igjen like støtt som før. I drømmen snur mannen seg mot paven, og han får se at det er Frans av Assisi. Resten er historie …
Sammenheng mellom bønn og vekkelse
I vår tid står vi også i en krevende situasjon for den kristne kirke. Utenfra truer presset fra et stadig mer postkristent samfunn. Innenfra ser vi sterke rystelser av både etisk og teologisk karakter – også her i Norge.
Samtidig er det svært oppmuntrende å høre de mange rapportene om hva Gud gjør i landet vårt! Bønnevekkelsen fortsetter, med et voksende antall nye bønnehus og bønneinitiativ, deriblant også en bevegelse av unge som bøyer kne, bekjenner synd og ber for sine venner. Mange steder fylles bedehus og menighetslokaler opp av søkende og lengtende mennesker, og vi hører fra flere kanter av landet om et forunderlig Gudsnærvær når kristne kommer sammen. Alphakurs fylles opp mange steder, i en grad som vel aldri før i Norge. Og blant unge og unge voksne er det økte antallet som søker til særlig frikirkene, og som kommer til tro, så markant at til og med riksmediene nå dette året har fanget det opp.
Hva kan vi ta med oss?
Kirkehistorien har lært oss at det svært ofte er en sterk sammenheng mellom økt fokus på bønn, og vekkelser og bevegelser som har forandret bygder, byer og nasjoner. Kanskje er det nettopp dette vi igjen ser konturene av?
De to ovenfor nevnte områdene – altså situasjonen for den kristne kirke, og gryende vekkelse i landet – både oppmuntrer og kaller oss til ytterligere fokus og trykk på bønn!
Kjære deg som ber, fra ditt hus i ei lita bygd eller en stor by, fra bedehus eller bønnehus eller menighet. Hold flammen levende! Vær utholdende i bønnen! Så med tårer, så skal du høste med jubelrop! Kirken trenger dine bønner! Gud er på ferde i landet, og det kommer mer!
