Å trekke seg tilbake for å be

BØNNELIV: På Vegårtun leirsted deltok mange på «Smak av retreat» i januar. (Foto: Anne Hansli)

Å trekke seg tilbake for å be

I strålende vintervær tok folk seg fram til Vegårtun leirsted for å komme avsides med Jesus. Over hundre personer deltok på årets samlinger av «Smak av retreat».

Av Trond Filberg, redaktør misjonsnytt.no. Publisert 24.01.2025, oppdatert 25.01.2025.

I januar hadde Misjonskirken Norge invitert til to samlinger med overskriften «Smak av retreat». Det ble gjennomført på Vegårtun leirsted. I forkant ble det også gjennomført en «retreat-skole» for å dele hvordan man kan ha retreatsamling i egen menighet eller geografiske område.

Til sammen på de to samlingene deltok over hundre deltagere og medarbeidere. Deltagerne kom fra nærmere tretti forskjellige misjonskirker og fra elleve menigheter fra andre kirkesamfunn. I tillegg kom noen studenter og ansatte fra Ansgarskolen. Ingar Bø fra retreatstedet Lia gård, ledet an på den første samlingen, mens menighetsrådgiver Anne Margrethe Mandt-Anfindsen ledet den andre samlingen i midten av januar. I tillegg bidro flere andre medarbeidere, både lokale pastorer og ansatte i Misjonskirken Norge.

En hjelp til et dypere bønneliv

Overskriften for samlingene var hentet fra Jesu invitasjon til sine venner: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Markus evang. 6, 31).

Samlingene var en lett-utgave av en tradisjonell retreat, men mange av elementene var med. Deltagerne fikk smake på hvordan man enklere kan komme dypere inn i eget bønneliv, merke at sansene skjerpes i stillhet, oppleve det berikende å lytte til andre uten at det skulle kommenteres og være frie fra å skulle prestere noe i fellesskap. Det flotte været innbød dessuten til egne turer i sola, der man reflekterte, bad og nøt Guds skaperverk. Andre brukte alenetiden til å hvile, sove eller få personlig veiledning. Sammen var det stille måltider, samlinger og tidebønner.

Guds unike evne til å se hver enkelt

– Min opplevelse av retreaten er stor opplevelse av Guds nærvær og Guds unike evne til å se hver enkelt av oss i hverdagen. Noe av det som fasinerer meg mest er Mesterens kapasitet til å ha et intimt fellesskap med alle disse menneskene samtidig, sier Espen Sødal, etter oppholdet på Vegårtun. Han var en av deltagerne på den første samlingen.

Nesten alle som deler noen tanker om sine opplevelser, hinter om at de føler seg sett på sin egen måte. Det virker som det er helt sant at Gud er rik nok for alle som henvender seg til Han.

Så vet vi jo at millioner over hele kloden ber til Gud og samtaler med han, og det virker som kapasiteten til å ta inn hvert enkelt menneskes behov er helt ubegrenset hos Gud. Jeg selv klarer knapt å få med meg noen ting når to personer snakker i munnen på hverandre, smiler han og legger til at han godt liker rammene med stille måltider.

– Grunnen til at jeg dro på retreat i år skyldes erfaringen med at det er godt å starte året med en refleksjon over det året som har vært. Det er også godt å søke litt oppover for det året som kommer. Jeg var med på retreat i fjor og hadde en veldig fin opplevelse rundt det. Vi meldte oss derfor  på igjen i år, sier Espen om i år fikk med seg kona.

– Vi fikk noen brilliante skiturer med unike naturopplevelser i tillegg. Jeg har vært på mange skiturer gjennom livet, men isrosene og snøkrystallene på Vegårshei i minus 15 grader, ja det topper mange skiturer.  De unike vinterværopplevelsene ble en stor del av retreaten.

For meg blir Guds nærvær lettest å erfare i Guds frie natur. Det er så mange ting der ute som peker på Skaperen, mens våre bygninger ofte peker på oss mennesker og vår egen virkekraft, sier han og er takknemlig til alle som har lagt til rette for retreaten.

– Vegårtun er et såkalt «thin place». Altså et sted hvor det er lett å be og hvor det er lett å lytte. Noe av det som betyr mest for meg er kanskje opplevelsen av å kombinere naturopplevelser med et indre liv, en dyptpløyende og enkel undervisning, og et fellesskap på tross av stillheten. Det har vært fint.  Mer av sånt, tenker jeg, sier Espen.

Ledere på «Smak av retreat; Siri Iversen, Ingar Bø og Anne Margrethe Mandt-Anfindsen. (Foto: Trond Filberg)

Treffer en nerve i tiden

Generalsekretær Siri Iversen, som er en av initiativtakerne, forteller at folk fikk gode møter med Jesus i løpet av dagene på Vegårtun.

– Våre liv blir så fort fylt med «all verdens» impulser, som gjør at vårt åndelige liv fort blir uttørket, og vi glemmer hvor god Jesus faktisk er. Derfor tror jeg vi treffer en «nerve i tiden» ved å invitere mennesker til å trekke seg tilbake for å være alene med Gud, sammen med andre, sier Siri.

På «Smak av retreat» legger vi helt enkelt til rette for at den enkelte får gode rammer og verktøy til å gå avsides med Jesus. Og da gjør Jesus resten. Det er like forunderlig hver gang, sier hun.

– Jeg synes lytterundene var fine der folk fortalte at de på ulike måter møtte Jesus gjennom dagene. Også fint å ha med Kjersti Kaasa som tilbød massasje. Det er godt å bli stelt med også på den måten under en retreat, sier Anne Hansli som var med å legge til rette for deltagerne med mye av det praktiske. Hun synes det var veldig fint å stå i tjeneste med alle de andre medarbeiderne.

Være for seg selv og be

«Mange har et ønske og en lyst til å gjøre på den samme måten som Jesus: Dra seg tilbake for å be. Men erfaringen sier at det ofte blir med et ønske og en lengsel. Nettopp derfor er retreatbevegelsen blitt startet.»

Dette skrev Edin Løvås (1920-2014) i et brev til Misjonsbladet da han hadde passert nitti år. Edin regnes som retreatbevegelsens «far» i Norge. Fra midten av 1950-årene var han med å bygge opp Sandom retreatsenter der han senere ble heltidsansatt fra september 1972. Han var dessuten pastor og forkynner, forfatter og mannen som designet disippelkorset som blant annet benyttes i misjonskirkenes logoer.

Edin Løvås (Misjonsbladet)

«Kommer man til en retreat i Sandom-tradisjonen, får man hjelp og inspirasjon til å komme i gang. Enkelt og praktisk sagt: La lysten til å be få deg av sted.». Det var Edins oppfordring! Han ga også gode råd om hvordan man bør faste.

Hvorfor faste for bønn?

– Vi skal faste for å bli lettere, lysere og gladere. Blir noen nedstemt og får vondt i hodet, så skal de la være. For fasten er ikke et mål i seg selv. Det er en hjelp til bønn og til å bli bedre kjent med Jesus, sa Edin i et intervju med Misjonsbladet i 1986.

Der forklarer han blant annet at om man faster en dag kan det kjennes greit for de fleste. Dag to og tre kjennes mer dårlig med sultfornemmelse og hodepine, blant annet på grunn av manglende kaffeinntak. Den fjerde dagen slår kroppen ofte «revers» og begynner å tære på fettreservene. Da inntrer den «lette tilstanden» som gjør at blodtilstrømmingen går mer til hodet enn til magen, og dermed kan man føle seg livligere og tenker klarere. Edin understreket dog at dette gjelder generelt og stemmer ikke for alle.

Det er verdt å merke seg at noen personer av helsemessige årsaker ikke bør starte lengre fasteperioder. Men kanskje man kan faste enkeltmåltider eller «faste» fra skjermbruk, for i stedet å bruke tiden på bønn?

Denne helgen, 24.-26. januar, har Misjonskirken Norge lyst ut til bønn og faste. Mange misjonskirker har ekstra bønnesamlinger og inviterer folk til bønn. Et eget bønneark med aktuelle forbønnsemner er publisert. På nettsiden «Vi ber» og på Facebook deles bønner og ressurser for enkeltpersoner og menigheter.