Å våge den gode stillheten

RETREAT: – Jeg fikk en helt «vill» ro. Jeg kunne sitte en time på stille andakt og bare være. Dette forteller Kenneth som var på retreat for første gang i år. (Foto: Stock-lisens, misjonsnytt.no).

Våge den gode stillheten?

Kjenner vi Gud eller bare alt vi har hørt om Ham? Våger vi å være stille innfor Jesu ansikt? Hvordan kan vi søke Gud i vår moderne og pressede tid? 

I dag søker mange etter fred gjennom mindfullness og forskjellige meditasjonsformer. Kirken har gjennom hundrevis av år sett det grunnleggende behovet for stillhet gjennom tradisjoner med å kople seg fra hverdagen og samfunnet.

Her i Norge har i nyere tid Sandom retreatsenter, Tomasgården og Lia Gård utviklet tilbud for å søke Gud i stillhet. På tvers av kirkesamfunn og i en protestantisk og evangelikal plattform har man forsøkt å hente det beste fra mange tradisjoner.

Den gode stillheten har nærværet i seg, og gir den dypere freden som vi trenger.

Ved Sandom retreatsenter i Lom har man i år satt seg som mål å vende tilbake til noen av «røttene» for sin egen retreatform. Hva er bakgrunnen for senterets tilbud?

Bare være nær Gud
Edin Løvås var pastor og avholdt predikant i Misjonskirken Norge. Han tok initiativet sammen med en håndfull andre til å starte opp Sandom. Hans bok «Jesus – enkle betraktninger over Frelserens skikkelse» av «en munk fra Østkirken» ligger på alle rom i «Stillhetens hus».
Munken begynner boka med å si at han bare har «villet beskrive noen trekk» i Jesu ansikt. Og nåden finner han – som noe han ser i Jesu blikk. Hans dypeste ønske er derfor «å se Jesus», og selv å bli sett av Jesus og Gud, og hvile under «Hans blikk».

Stillhetens hus på Sandom retreatsenter, Lom.

Troen er kommunikasjon med en levende Gud. Og ordene i Bibelen er ikke teori: de skaper denne forbindelsen, når vi åpner opp for et møte. Da må vi bruke litt tid med Gud, i stillhet og meditasjon.
Derfor spørres det i boka: Kjenner jeg virkelig deg, eller kjenner jeg bare hva jeg har lest og hørt om deg? Herre, jeg er trett av å resonnere og diskutere. Jeg har lest tilstrekkelig, hørt nok og sagt nok. Jeg vil så gjerne ganske enkelt være deg nær.

Tør vi bli stille?
Den tomme stillheten kan føles truende, men når stillheten blir fylt av Gud, er den god. Kenneth var på retreat første gang i februar i år. Vi gjengir her litt av hans erfaring:

– Jeg var sliten etter en travel høst med gjenoppbygging av kjelleren etter en flom, i tillegg til familie og jobb. Jeg hadde hørt om retreat i ungdommen, og nå slapp ikke tanken taket. Det kunne vel ikke skade å søke Gud helt alene en hel helg, så jeg meldte meg på en delvis stille retreat.
Jeg grua meg veldig de siste dagene før jeg skulle reise. Hvordan skulle jeg klare dette? Med så lite snakk? Og med liturgi, tidebønn og salmesang? Første kvelden føltes det som jeg var på en annen klode. Men så kom roen. De to påfølgende dagene kom og gikk. Jeg fikk en helt «vill» ro. Jeg kunne sitte en time på stille andakt og bare være. Be og være foran Gud, eller sitte på rommet i timesvis, lese og be.

Dette var lærerikt og noe jeg anbefaler til andre, selv om du ikke har møtt veggen eller er en utslitt pastor, oppfordrer Kenneth.

Av Dag Knudsen (Sandom), redigert av Trond Filberg, redaktør for misjonsnytt.no.