Aldri likt å gå i tog

Blogg av Torben Martin Joswig, nasjonal leder

Jeg har aldri likt å gå i tog

Vi må øve oss i å leve med uenighet.

Jeg husker jeg satt på loftet på barneskolen med oppklipte bukser og blåveis. Klassen hadde hørt på en bestemor som fortalte om krigsårene i Askim. Mot slutten av skoletimen sa hun at «tyskere holder vi oss borte fra». Det var til tider krevende å være tysk i Norge på 80-tallet. Med norsk mor, tysk far og tysk aksent ble tiden rundt 17-mai krevende. Barnetogene ble forbundet med knekt flagg og en følelse av utenforskap. Hvert år setter min kone på meg 17. maisløyfen, klapper meg på skulderen og sier «dette går nok bra!». Så går jeg ut av huset og roper «HIPP, HIPP, HURRA!»

I voksen alder har jeg forstått at virkeligheten er mer sammensatt. Mine tyske besteforeldre var bekjennende kristne og pasifister under annen verdenskrig. En overbevisning som gjorde deres krigshverdag svært vanskelig. Ironisk nok har det vist seg at gutten på skolen som slo, hadde en bestefar med fortid i nasjonal samling og dømt for landsforræderi.

Begrenser vi hverandre?

Det er krevende å være bærer av en identitet som det ikke er plass til i storsamfunnet. På skolen lærte vi at det var viktig å gå i tog. Der skapte man enhet, og vi skulle representere samme meninger og holdninger. Nordmenn elsker rett og slett å gå i tog. Jeg har aldri likt det.

Er det et demokratisk problem at nordmenn elsker å gå i tog? Mine utenlandske kollegaer beskriver oss ofte som konsensussøkende. Vi er kjent for å være opptatt av å finne en felles veg i tanke og holdning. En overbevisning om at verden hadde vært et bedre sted om alle var like opptatt av enhet som oss. Samtidig vet vi at ensidighet begrenser samtalen. Ja, i ytterste konsekvens begrenser det kunnskap og utvikling.

Legge til rette for ulike meninger

I den greske antikken skapte man forsamlingsplasser der alle borgere kunne møtes til diskusjon og utveksling av meninger. De greske bystatene brukte ordet ekklesia om disse folkeforsamlingene. I Bibelen brukes ekklesia som ett av ordene som beskriver menigheten.

Vi lever i en tid som utfordrer demokratiet. Jeg vil derfor slå et slag for demokratiet i vårt eget menighetsarbeid. Godt lederskap legger til rette for meningsutveksling preget av både tydelige stemmer og lyttende evner. Vi snakker ofte om mangfold, men mistrives med ulike meninger. Lær deg å leve med uenighet på en god måte!

Kristen identitet er først og fremst identitet i Kristus. Vi er menighet fordi vi som enkeltmennesker møtes i et felleskap for å tilbe Jesus Kristus. Menighetens natur er å inkludere.

Vær derfor et felleskap som utveksler meninger fremfor et felleskap som er opptatt av «å gå i tog».