For en tid som denne

MENIGHET PÅ GRENSA TIL UKRAINA: -Vi ser mot fremtiden med håp, fordi vi ser at Gud gjør noe nytt her i vårt nabolag, forteller pastorparet Szymon og Lily fra Hrubieszow i Polen.

For en tid som denne

En vinterdag i februar sitter en liten gruppe samlet for bibelstudium og bønn i Polens østligste by Hrubieszow. Menighetsrådgiver Jacek Duda lurer egentlig litt på hva han gjør på dette lille stedet så langt fra alt annet, men han har ansvar for å følge opp menighetene og bibelgruppene i regionen og har tatt initiativ til en samling nå som pandemien har roet seg litt. To dager senere, torsdag 24. februar, bryter krigen ut i Ukraina og livet i den lille menigheten på grensa blir snudd fullstendig på hodet.

-Vi hadde vinterleir for barna og befant oss ute i skogen med bål, hest og slede. Plutselig tikket det inn meldinger på alle mobilene til de voksne lederne. Vi så på hverandre og forstod at det vi hadde fryktet en stund, nå var en realitet, det var krig i nabolandet Ukraina, forteller pastor Szymon fra Hrubieszow i Polen.

Det lille stedet ligger knappe 8 km fra grensa og det er kun 20 km til nærmeste grenseovergang. Menigheten visste ikke da hvilken omveltning som lå foran dem og hvor langt de og andre polske menigheter kom til å strekke seg for å hjelpe.

Kalt dit ingen ville dra

Som 20-åring flyttet Szymon til en by midt i Polen for å studere. Der traff han etter hvert hun som skulle bli hans kone, Lily.

-Etter ti år på Lilys hjemsted bestemte vi oss for å flytte, forteller Szymon. -Vi opplevde store utfordringer i ekteskapet vårt på den tiden og følte ikke det var rom for oss i kirken på grunn av problemene våre. Vi trengte en ny start og begynte derfor å faste og be om at Gud måtte vise oss hvor Han ønsket at vi skulle dra.

Gud la hjembyen til Szymon, Hrubieszow, på hjertet deres. De ønsket flere bekreftelser og fortsatte å be over dette i ett år, fordi menigheten de opplevde Gud kalte dem til var døende. Det var en liten menighet på rundt 30 medlemmer, stort sett eldre mennesker og kun ett par med yngre barn.

Det at ingen ønsket å reise til Hrubieszow for å tjene i menigheten der ble etter hvert lagt som en byrde på hjertene deres, og de valgte å flytte familien dit for å bo i menigheten og ha en slags vaktmestertjeneste. Med seg i bagasjen hadde de drømmer og visjoner for hva de ønsket at menigheten skulle være og gjøre for mennesker i lokalsamfunnet. Det skulle gå mange år før noen av drømmene begynte å realiseres.

Ett bryllup, en dåp og 20 begravelser

-Det har nå vært åtte veldig krevende år. Om ikke vi opplevde et så sterkt kall hit hadde vi nok gitt opp denne tjenesten for lengst, deler ekteparet. -Hadde vi prøvd i egen kraft, uten en nær relasjon til Gud, hadde vi ikke hatt sjans til å stå i dette, understreker Lily.

I løpet av de seks første årene i Hrubieszow hadde de ett bryllup, en dåp og hele 20 begravelser i menigheten. -Jeg ble så god på begravelser at de ringte fra andre kirkesamfunn for å spørre om jeg kunne bisette hos dem og, ler Szymon når de tenker tilbake.

Lily kom med et stort hjerte for barn og unge, men i menigheten var det kun fire barn og ingen søndagsskole. -Det lå på hjertet mitt fordi uten noe opplegg for barn ville denne menigheten dø ut av seg selv, forteller hun. Selv har ekteparet seks barn, en av dem med multifunksjonshemming og et stort behov for tett oppfølging. De begynte med å arrangere vinterleir og sommerleir for barn og unge. Etter hvert fikk de startet barnekirke med aktiviteter i ukedagene og tilbud for ungdom.

Ørkenvandring og fristende tilbud

Det overgitte ekteparet beskriver de siste åtte årene som en ørkenvandring. Samtidig som barnearbeidet sakte vokste, oppstod den ene utfordringen etter den andre i menigheten. Menighetsbygget er over hundre år gammelt og det var mye som måtte renoveres og vedlikeholdes. Familien ble etter hvert for stor til å bo i menigheten og måtte flytte til et større hus, dette huset måtte også renoveres.

Szymon ble med i eldsterådet for menigheten, men så døde hovedpastoren deres og like etter døde en av de andre eldste. Szymon stod alene igjen med lederansvar og prøvde å holde alt sammen. På det tidspunktet begynte pandemien.

-Vi forberedte oss på at jeg etter hvert skulle inn i pastortjeneste, deler Szymon, men vi tenkte at jeg ville ha mer tid og en lengre overgang inn i tjenesten. Barna skulle være eldre og huset vårt ferdig bygget før jeg begynte som pastor. Med få ressurspersoner å spille på i menigheten, masse renovering av bygg og pandemi ble dette veldig ensomt og vanskelig å stå i.

-Vi har faktisk ved flere anledninger fått andre tilbud. Vi ble tilbudt flotte tjenester i aktive menigheter, med bedre lønn og langt bedre rammer for tjenesten, blant annet tilbud om et hus for familien, forteller Szymon.
-Det er klart det var en fristende tanke, spesielt når det var ekstra vanskelige omstendigheter i denne menigheten.

-Men jeg hadde alltid ett spørsmål i bakhodet: hvem vil tjene her om vi drar? Her er det store behov, men ingen som vil tjene. Gud kalte oss hit, men Han har ikke kalt oss til tjeneste et annet sted enda. Så det sterke kallet vi fikk før vi dro hit har bidratt til at vi har kjent at det var riktig og meningen at vi skulle bli værende her, deler han videre.

Trygg havn for flyktninger

Mot slutten av 2021 og i starten av 2022 begynte situasjonen endelig å roe seg. Szymon hadde overtatt som pastor i menigheten, broren hans Gregorz og kona Beata flyttet med deres tre barn for å hjelpe å bygge menigheten i Hrubieszow og menighetsrådgiver Jacek Duda ble koblet på for å støtte dem.

-Først da kjente vi at situasjonen kom til å roe seg og vi ville få tid til å fullføre noen av prosjektene vi stod midt oppi, forteller Szymon. -Vi så positivt på fremtiden. Så brøt krigen ut og livene våre ble snudd på hodet nok en gang.

-Det var fullstendig kaos, huset vårt var ikke ferdig renovert, vi har seks barn med hver sine behov, vi holdt på å renovere i kirken, det passet mildt sagt dårlig med en flyktningstrøm! forteller Szymon og Lily. Likevel var de aldri i tvil om hva de trengte å gjøre, de måtte hjelpe.

Allerede første søndagen, tre dager etter krigen brøt ut, dukket det opp fortvilede flyktninger med mange barn i menighetsbygget, som ikke visste hvor de skulle dra eller hvor de kunne sove trygt. Halvparten av menigheten frarådet sterkt å bli involvert, dette var myndighetenes ansvar og den lille menigheten hadde verken ressurser, kapasitet eller kunnskap til å bidra i situasjonen.

Ingenting lå til rette for å ta imot mennesker som trengte overnatting, mat, omsorg og hjelp til å komme seg videre. Likevel valgte de å gi det lille de hadde og brukte privatbiler for å bidra med transport til og fra grensa, menighetsbygget ble ryddet og madrasser lagt ut, mat og kaffe ble servert, mobilene ringte døgnet rundt for å koordinere innsatsen og aktiviteter ble arrangert for barn og unge som trengte et avbrekk fra livets verste mareritt.

Dagene gikk i ett, og syv måneder etter krigens start hadde 600 flyktninger vært innom den bitte lille menigheten og fått seg mat, et omsorgsfullt blikk og et trygt sted å sove.

Frykt er ingen god rådgiver

-Dette krever mye tro og tillitt å stå i, forteller Szymon ettertenksomt. De jobbet på spreng for å møte behovene, likevel stod det alltid mange igjen på grensa og frøs. Døgnet hadde ikke nok timer de første ukene, de strakk ikke til. Samtidig var det splittelse og uenighet innad i menigheten om hva og hvor mye de burde engasjere seg, mange var redde for å ta imot fremmede og for hvor mye dette ville kreve av dem.

-Noen har sagt til oss at vi kommer til å rømme hvis russerne kommer, for vi er så tett på grensa. Men jeg har sagt at vi kommer til å fortsette i tjenesten for mennesker uansett hva som skjer fremover. Frykt er ingen god rådgiver, understreker Szymon.

Og nettopp fordi de ikke lot seg skremme, men stolte på at Gud kunne bruke dem og det lille de hadde i møte med de enorme behovene i flyktningkrisen, har mange liv blitt forvandlet.

-Både flyktninger som har kommet hit og fått hjelp, men og internasjonale frivillige som har kommet og bidratt i arbeidet har blitt dypt berørt. Vi har alle fått et nytt perspektiv på kirke, nestekjærlighet og gjestfrihet, deler Lily og Szymon om situasjonen de har stått i.

Vil bygge bro til lokalsamfunnet

-Drømmen vår er å bygge en bro mellom menigheten og lokalsamfunnet. Akkurat nå er det en vegg, forteller Lily og Szymon.

Det er ikke lett å være frikirkelig i et sterkt katolsk og ortodokspreget land som Polen. -Vi blir sett på som en sekt og folk fra den romersk-katolske og den polsk ortodokse kirken blir bedt om å ikke ha noe med oss å gjøre, forteller ekteparet. -Folk ser til og med ned i bakken eller i motsatt retning når de går forbi menighetsbygget. Vi burde kanskje tilby dem time hos kiropraktor, for det kan ikke være godt for nakken! sier Szymon humoristisk.

Da de først kom til Hrubieszow ville de beskrevet menigheten som lukket og innadvendt, med fokus på egne behov og kun de få som gikk i menigheten.

-Men vi har hatt en drøm om å åpne menigheten, få kontakt med lokalsamfunnet og bidra til å svare på de behovene som mennesker har her, forteller Lily. -Dette er faktisk noe jeg har bedt for i over 30 år, legger Szymon til. -Jeg har hatt en nød for vennene mine som ikke kjenner Gud, og det var så hjerteskjærende å se at menigheten ikke gjorde noe da jeg var yngre for å prøve å nå ut til dem og dele de gode nyhetene med dem.

-Jeg husker at jeg spurte Gud, hva er nøkkelen for å nå mennesker i Polen i dag? Da vi flyttet tilbake hit til mitt hjemsted var drømmen å få mulighet til å dele evangeliet med mennesker i lokalsamfunnet og gjøre noe godt som menighet i denne byen, deler Szymon videre.

Nestekjærlighet åpner dører

-Flyktningkrisen har faktisk endret mye av dette. Vi har jobbet tett med myndighetene, rådhuset, politiet og brannvesenet for å respondere på en god måte. Hvis du spør tilfeldige på gata om oss nå sier de «å, det er den menigheten som har hjulpet flyktninger fra Ukraina så mye». Noe har endret seg i folks tanker om oss, forteller ekteparet. -Sist søndag var naboene våre med på gudstjeneste for første gang! legger de til.

Menigheten har fått en helt annen inngang til lokalsamfunnet. De tok imot fremmede med åpne armer og hjerter, og den nestekjærligheten har begynt å åpne dører som i årevis har vært lukket og låst. Når de nå tar kontakt med lokale myndigheter, banken eller sivilsamfunnsorganisasjoner om ulike prosjekter eller samarbeid er tonen en helt annen.

-I september åpnet menigheten en kafé midt på torget, forteller ekteparet engasjert. Det er en ganske ambisiøs og unik satsning for å bli kjent med lokalsamfunnet, på et sted der folk flest tenker moderne kafeer hører bedre hjemme i hovedstaden. -Det skal være et godt sted å henge og få seg en god kaffekopp og en prat. Vi bruker den også som språkkafe for mennesker som trenger å lære polsk, forteller de videre.

-Gud har sendt mennesker hit med det samme hjertet som oss, og med en drøm og nød for å nå ut til mennesker utenfor kirken og tjene dem med Guds kjærlighet. Vi ser mot fremtiden med håp, fordi vi ser at Gud gjør noe nytt her i vårt nabolag, avslutter Lily og Szymon.

Av Naomi Curwen

Vi vil stå sammen med våre venner i Øst-Europa i en svært krevende tid.
Bli med og gi en gave til julekampanjen!