SKOLEFRITIDSORDNINGEN SOM GIR HÅP: Lærer Ingrid Ramirez (t.h.) er opptatt av at barna skal føle seg sett når de er på Esperanza skolefritidsordning. Hun har nok å gjøre når barn fra ulike klassetrinn trenger hjelp med leksene. Foto: Miriam Alsvik.
Post-pandemi på Esperanza
Et nytt skoleår er i gang på skolefritidsordningen Esperanza, sør i Bogotá i Colombia. Det er mange barn som har skrevet seg inn, og de gjør lekser, leker, gjør aktiviteter og spiser varm lunsj.
Siden skolene ikke har plass til alle barna på en gang, går noen på skolen om morgenen, og andre om ettermiddagen. Derfor tar også Esperanza imot barna i to puljer, noen barn kommer om morgenen, andre om ettermiddagen. Det er plass til 150 barn til sammen.
Om ettermiddagen kommer blant andre Estiven, som er 16 år gammel. Han har gått på Esperanza i ett år. Han trives godt med å få øvd på skoleoppgaver og favorittfaget er biologi. Han liker også de andre aktivitetene de har på Esperanza, slik som klipping og liming. Maten på Esperanza er også noe han ser fram til hver dag, både fordi han liker maten godt og fordi han kan dele måltidet med de andre barna.
Estiven synes også det er fint å være sammen med de yngre barna på Esperanza. Han pleier å hjelpe dem med leksene deres. Blant andre går onkelbarnet hans, Dacson, på Esperanza, og de pleier å være mye sammen. Dacson er seks år gammel.
Estiven (16) trives godt med de andre barna på Esperanza, og tilbringer gjerne tid sammen med onkelbarnet Dacson (6).
Ingen år som dette
Ingrid Ramirez er lærer på Esperanza, der hun har jobbet i ni år. Da hun startet hadde hun ingen erfaring, men i løpet av årene som har gått har hun tilegnet seg mye kunnskap, blant annet gjennom å lære fra de andre ansatte. De har vist henne hvilke aktiviteter de kan gjøre og hvordan de har kontroll over gruppene. Lærerne på Esperanza er opptatte av å vise barna at de er glade for å se dem når de kommer. Noe av det Ingrid liker aller best er å se hvordan barna setter pris på akkurat det. Hun synes også det er fint å se gleden hos barna når de endelig forstår oppgavene etter at de har fått hjelp med skolearbeidet på Esperanza.
Med den ni år lange erfaringen som Ingrid nå har opparbeidet seg, kan hun se at starten på dette året har vært mye tøffere enn andre år. Fra starten har det kommet mange flere barn enn de pleier å ha så tidlig på året.
– Ingen år har vært som dette, sier hun.
Å holde styr på gruppa er ofte en utfordring, ifølge Ingrid. Siden barna kommer fra ulike skoler og har litt ulik alder, varierer det hvor mye lekser de har med seg. Hun må både hjelpe de som har lekser og samtidig gi de andre barna en aktivitet.
– Noen ganger skulle jeg gjerne delt meg i to, sier Ingrid. Men det går stort sett fint, og Ingrid merker at hun etter hvert har fått jobben til å flyte godt.
Lærer Ingrid har nok å henge fingrene i når alle barna skal ha hjelp med forskjellige lekser.
Pandemien
Pandemien var tøff i Colombia, noe de også merket på Esperanza. De måtte stenge SFO-en og hvis de skulle finne på noe med barna måtte det skje virtuelt. Selv om de stengte prøvde de å holde kontakten med barna og familiene ved å ringe dem og spørre hvordan det gikk, for eksempel hvordan det gikk med leksene.
De var også bekymret for det økonomiske. De var redde for at de ikke ville få noen penger fra verken foreldre eller fra Norge.
– Men Gud har vært veldig trofast, også gjennom pandemien, sier Ingrid. De har klart seg. I begynnelsen etter pandemien var det veldig få barn som kom, de var bare rundt ti, men nå er de i full gang igjen på skolefritidsordningen Esperanza.
Tekst og foto: Miriam Alsvik, journalist og tidligere volontør i Colombia
