NYE MISJONSKIRKER: – Det skjer så mye på Fornebu, og for en misjonsmark, sier Eline S. Hansson. Hun er engasjert i menighetsplanting i Oslo og på Fornebu. (Foto: Trond Filberg)
Er det bruk for meg?
– Vi trenger å bli invitert til en oppgave, sier Eline Skollevoll Hansson (22). Hun er aktiv i planteprosjekter på Østlandet.
Av Trond Filberg, redaktør misjonsnytt.no
Liker du å jobbe med barn og har du lyst til å være med på et pionerarbeid i et område med stor vekst? Det var utfordringen fra planteprosjektet Fornebu misjonskirke. Men en ny barnearbeider i deltidsstillingen lot vente på seg. Så var Anne Hansli på Fornebu i kontakt med Janet Skollevoll Hansson, som er i staben på Ansgarskolen. Janet tipset sin datter, Eline, som studerte i Oslo. Var ikke det en utfordring for henne?
– Jeg synes det hørtes veldig spennende ut og samtidig skummelt. Ha ansvar for en barnekirke, skal jeg og kan jeg det, spurte Eline seg selv. Hun jobbet da allerede i en kafé og hadde et stort hjerte folka der.
– Så da sa jeg til Gud: hvis det er meningen jeg skal til Fornebu, så må du være ekstremt tydelig. Fordi jeg klarer ikke helt å legge fra meg kaféjobben. Det gikk ei uke, så ringer sjefen på kaféen meg og sier: Jeg skal slutte innen en måned. Det opplevde jeg som et bønnesvar, fordi det nærmet seg eksamenstid, og med ny ledelse blir det alltid noen endringer, forteller Eline og bestemte seg for at hennes kapittel på kaféen ble lukket. Hun tok kontakt med Anne og takket ja til stillingen.
– Så har jeg opplevd at det har vært veldig trygt å bli med i satsingen på Fornebu og kanskje mindre stress enn en annen jobb, sier Eline. I oktober i fjor var hun med noen søndager for å bli kjent med folk, og fra desember var hun ansatt.
– Det skjer så mye på Fornebu, og for en misjonsmark! Kirka må jo være der folk er og være synlig til stede, sier Eline. Å være med i en lokal menighet har hun også oppdaget verdien av fra hjemplassen.
Hun vokste opp på Flekkerøy i tiden før det var plantet en misjonskirke der. Den norske kirke var menigheten hun var mest kjent med. Da Flekkerøy misjonskirke ble stiftet i 2015, ble etter hvert har hele familien knyttet seg til den nyplantede menigheten.
Er med i nytt studentfellesskap
Ved siden av studiene i Oslo og engasjementet på Fornebu, har hun koplet seg på det nye student- og ungevoksne-fellesskapet som er startet i Oslo. De har tatt navnet «Grünerløkka misjonskirke», og de har sine samlinger i Metodistkirka på Grünerløkka. Denne satsingen har nå blitt godkjent som et nasjonalt menighetsplantingsprosjekt i Misjonskirken Norge. Håkon Vikse er leder sammen med et startteam der Eline er med.
– Jeg kjente noen fra før, men de fleste er personer jeg bare visste om. Nå har jeg plutselig muligheten til å bli bedre kjent med dem. Det har vært en gave, rett og slett, understreker Eline. Nå studere hun på andre året fagene HR, organisasjonspsykologi og ledelse i hovedstaden.
– Å bo i Oslo er annerledes. Selv mens jeg gikk på bibelskolen, så forsvant folk etter undervisningen. Det var en litt sjokkartet følelse, forteller Eline. Hun er derfor opptatt at alle skal bli sett og møtt.
Eline får god hjelp av Elinor og Natanael til vaffelsteking for kirkekaffen på Fornebu. (Foto: Trond Filberg)
Dele like livssituasjoner
– Hvorfor er det viktig å ha kristne fellesskap med andre studenter og unge voksne, kontra det å være i en menighet med alle generasjoner?
– Styrken i et studentfellesskap er at vi deler en veldig lik livssituasjon. Vi kan snakke med de andre om de fine tingene, men kanskje enda viktigere dele alle utfordringene vi har i hverdagen. For eksempel det å snakke om tro med medstudenter på studiestedet.
Vi har ganske like historier, og vi kan også utfordre hverandre, for eksempel med å si at neste gang så tar du med en ny til fellesskapet, så gjør jeg det også. Slik skaper vi en arena der det er lett å se og snakke med hverandre.
– Skal vi klare å se alle nye som kommer, kan det være krevende når vi blir mange. Dermed tenker jeg at jeg i alle fall skal forsøke å se en ny hver gang. Om alle har den innstillingen, så blir det en stor forskjell!
Trenger invitasjonen
– Jeg vil gjerne at de som har lyst skal få være med i en tjeneste, fordi mange har kjent på at de ikke er flinke nok til å være med, sier hun og synes det er kjempekult å se at folk vokser inn i oppgavene. Vi trenger alle å bli spurt, invitert og bli litt pusha til en oppgave. Ellers blir det fort at man tenker: de trenger ikke meg. Men det er det jo, sier Eline som leder lovsangstjenesten i studentfellesskapet i Oslo.
Selv spiller hun piano, mens sang er det hun gjør mest. Ti år som trompetspiller i korps har også gitt henne musikalsk balast. Å øve trompet i leiligheten i Oslo har hun bare prøvd en gang. Naboene hører visstnok sangen hennes godt allerede. Eline mener verdigrunnlaget i et fellesskap er viktig å snakke om for å vite hva man skal strekke seg etter.
– Så når vi i studentfellesskapet har en verdi om å se og møte alle mennesker, passer det dårlig å fremme seg selv, slik vi ser mye av andre steder i samfunnet, sier Eline før hun er på vei til nye gjøremål.
