KALLET: Emilie Gule Karlsson har fått et nytt syn på hva misjon innebærer. (Foto: Trond Filberg)
Å reise med Gud
Det er en lang reise til Colombia fra Norge. Det har også vært en lang reise i Emilies indre. Nå ser hun hvordan Gud har fulgt henne på veien.
Av Trond Filberg, redaktør misjonsnytt.no
Da Emilie Gule Karlsson var tenåring ville hun slett ikke ha noe med kristne å gjøre. Så fikk hun selv møte Jesus, utdannet seg på Ansgarskolen og har vært utsendt i misjonsarbeidet. I slutten av juni kom Emilie tilbake etter to år i Colombia. Hun har vært volontør for Misjonskirken Norge, og har bodd i kystbyen Barraquilla sammen med Angie Vasquez som også var volontør samtidig. Der bor dessuten Misjonskirkens misjonærfamilie, Elisabeth og Roberto Gonzalez Bjelland.
Erfart Guds ledelse
– Jeg tror noe av det største for meg disse årene har vært å se og oppleve Guds hjerte for Colombia og søsterkirken El Pacto, sier Emilie. Hun tenker på alle samlingene med ungdommer, arbeidet på barnehjemmet Jakobs hus, tiltaket i Palermo, helsebrigader og alle barna som har fått mat og leksehjelp. Emilie er også takknemlig for å ha erfart hvordan Gud så tydelig har ledet Angie og hennes selv disse årene.
– Jeg har fått et større perspektiv på hva misjon er etter at jeg kom til Colombia. Jeg tenkte at misjon bare handlet om evangelisering. Vi har vært med å styrke de colombianske medarbeiderne og tilby Guds kjærlighet i møte med mennesker. Misjon har for meg blitt så mye mer når vi tar med oss Jesu kjærlighet inn i oppgavene, sier Emilie.
– I samtaler med barna har de åpnet opp og hatt behov for å snakke om ting de har opplevd hjemme eller noe som har skjedd i livet deres. Det har blitt sterke samtaler, og det gjør inntrykk at barna har vist oss slik tillit når situasjonen er trygg, sier Emilie.
En vei til egen tjeneste?
Hun har opplevd at det å gi andre mulighet til å snakke om det som er krevende, har vært med å gjøre det mer tydelig hva hennes egen tjeneste framover er.
– Kanskje har jeg hatt mest å bidra med i alle samtalene, og derfor er det den retningen jeg nå tar med studiene i Norge.
Emilie er takknemlig for at hun fikk to år i Colombia. Det første året hadde mest fokus på å kjenne kultur og lære språk. Det andre året fikk hun kjenne mer på hvordan hun kunne bidra og få mer tid til å lytte til Guds stemme. Denne høsten startet Emilie å studere psykologi ved storbyuniversitetet Oslo Met med studiested på Kjeller utenfor Lillestrøm. Med bosted midt i Oslo, blir det litt pendling i den nye hverdagen hennes. Samtidig har det vært et lite kultursjokk å komme tilbake til Norge igjen og måtte bli kjent med sin egen kultur på nytt.
Bibellesningen forvandlet meg
Emilie vokste ikke opp i en kristen familie, og hun sier selv hun hadde et forvrengt bilde av hva kristen tro var. Hun hadde slett ikke lyst til å ha noe med kristne å gjøre.
– Da jeg gikk i sjuende klasse ble jeg invitert inn i ungdomsarbeidet i Fevik misjonskirke. Der ble jeg møtt med så stor kjærlighet av ungdomslederen og de andre ungdommene. Det var noe som ikke gikk opp i det bildet jeg hadde av kristne. Jeg ble så sett og ønsket. De var tålmodige og svarte på mine spørsmål uten å presse. Jeg var en del av miljøet i sju år, men kalte meg ikke en kristen. Jeg tror ikke jeg skjønte evangeliet helt den gang.
I andre året på videregående skole var Emilie utvekslingsstudent til USA. På en bussreise i Colorado satt hun og så på fjellene de passerte.
– Der og da i bussen ble Jesus bare ekte for meg. Jeg skjønte liksom hvem Han var, men jeg var ikke klar til å gi hele livet mitt til Jesus. Først et halvt år senere under pandemien, kjøpte jeg en bibel og ville lese hele Det nye testamentet. Det var da hele forvandlingen skjedde med meg. Jeg innså at jeg var en synder og trengte Jesus. Han er den eneste som kan frelse meg og kunne fylle meg med sin kjærlighet, det som jeg nå vil dele med andre. Fra da av har jeg alltid prøvd å følge Jesu ledelse, vitner hun.
Grunnfestet i troen
Da Emilie kom tilbake til Norge var alle kirkene stengt på grunn av pandemien. Hun rakk derfor ikke å bli en del av menigheten. Fordi året etter startet hun på Ansgar bibelskole.
– Det var helt fantastisk å være på bibelskolen. Det var akkurat det jeg trengte akkurat da for å grunnfeste troen på en god måte. Jeg var en «babykristen» og trengte et fundament. Bibelskolen var et miljø det vi bygget hverandre opp.
Etter bibelskolen fortsatte Emilie på Ansgar høyskole for å studere teologi.
– Det var der Gud kalt meg til å dra til Colombia. En gang tullet ei venninne og jeg om at om vi strøk til eksamen kunne vi bare dra til Colombia. Jeg sa: ja, ja, ha-ha. Men inni meg tenkte jeg at det skulle jeg i verdt fall ikke gjøre! Den natten fikk jeg ikke sove. Hjertet bare dunket. Hva var det som skjedde?
Halvåret i forveien hadde jeg bedt frimodig: Gud, du må sende meg dit du vil. Denne natten tenkte jeg: Er det dette Gud vil, at jeg drar til Colombia? Morgenen kom, og jeg sa til Gud at jeg trengte et fysisk tegn om jeg skulle dra til den andre siden av jordkloden. Venninnen min som jeg delte rom med hadde en julekalender med kaffekapsler. Så spurte hun om jeg kunne åpne dagens kalenderluke, og på kapselen jeg fikk stod det «Colombia».
Emilie smiler og tenker at noen kanskje syns tegnet bare var tilfeldig. Men for henne ble dette tegnet noe som var i et større perspektiv mellom henne og Gud.
– For meg ble det viktig at Gud verdsetter lydigheten i øyeblikket. I ettertid ser jeg at det ikke er noe tvil om at Gud ledet meg til å reise til Colombia.
Et skikkelig godt grunnlag
Teologistudiet gav Emilie en større forståelse av hva hun faktisk tror på. Hun trengte at hennes grunnlaget ikke bare var opplevelser, men også teoretisk basert.
– Jeg tror det var veldig nødvendig å ha et skikkelig grunnlag da jeg kom til Colombia. På våre reiser ble vi ofte spurt om å komme med en hilsen eller tale. Å tale Guds ord er et stort ansvar som jeg har veldig respekt for. Da var det godt å ha en stødig teologi med meg.
Emilie holdt sin første tale på spansk i et ungdomsmøte på slutten av det første året i Colombia. Inntil da hadde hun vitnet i mindre grupper og snakket med barn om tannpuss under helsebrigaden når de er på gaten for å møte helsebehov i befolkningen. På en femukers misjonsreise sammen med Angie, talte de i kirkene eller måtte ofte fram i forsamlingen for å komme med en hilsen.
Angie og Emilie i Colombia.
Emilie på Liv & Vekst sommerfestival i sommer.
Takknemlig for samarbeidet
Språkreisen til Emilie ble lengre enn hun hadde sett for seg, og det tok rundt et halvt år før hun synes hun behersket det godt. Samarbeidet med Angie har betydd mye for Emilie.
– Det tok rundt et halvt år før jeg snakket spansk ganske greit, og jeg synes var sent ute. Men jeg takker Angie som snakket colombiansk fra før, for at jeg lærte meg språket. Vi bodde sammen, og hun var en veldig god språklærer for meg, lærte meg grammatikk og øvde med meg. Da jeg kom over kneika så gikk det veldig fort å lære mer i språket.
– Jeg ser veldig Guds hånd at vi to ble sendt ut sammen. Selv om vi er veldig forskjellige som mennesker, fungerer vi veldig godt sammen og har utfyllende styrker. Vi kunne lene oss på hverandre i det som også var vanskelig.
Emilie har også satt stor pris på samarbeidet med misjonærfamilien og alle hjemme i Norge som har støttet dem disse årene.
Har sett kraften i bønnene
– Jeg visste ikke at så mange her hjemme fulgte med på oss før vi kom til Liv & Vekst sommerfestival i år. Folk kom bort til oss og sa at de hadde fulgt med på bloggen vår og bedt for oss. Det har vært så fint å høre for meg nå i etterkant og ser at kraften i bønn har skapt så mye i det vi har fått være med på.
For henne har det å være utsendt fra Misjonskirken Norge vært et viktig sikkerhetsnett, både med det administrative og med forbønn og støtte. I tillegg har de hatt både menigheter og bønnegrupper i ryggen. Tjenerhjertet og gjestfriheten i Colombia har satt spor i henne.
– Det har vært veldig inspirerende å se hvor overgitte pastorer og ungdomsledere er. De gir virkelig alt i sin tjeneste. Mange pastorer har ikke en lønnet stilling i menighetene, og gjør dette ved siden av annet arbeid.
Nå håper Emilie at studiene i Norge også er med på å gi henne et enda bredere grunnlag for å stå i tjeneste for Gud i framtiden. Allerede trekker hun tråder i undervisningen til episoder i Colombia og får en større forståelse av reaksjoner og følelser som vises. Kallet til misjonsarbeid er en sterk motivasjonsfaktor for å reise videre i Guds plan.
