MISJONÆRENE: – De første misjonærene i vårt fellesskap testet ut hvor frie de kunne være og erfarte smertelig at de trengte teologiske og organisasjonsmessige rammer, sier Astri Seljåsen Torp. (Foto: Trond Filberg)
Hva kan vi lære av vår egen historie?
– Når vi leser vår historie, leser vi om hvordan evangeliet fant sin vei på nye måter i sin samtid, sier Astri, arkivleder i Misjonskirken Norge. Hun har skrevet en fersk oppgave om vår første misjonshistorie i Afrika.
Av Trond Filberg, redaktør misjonsnytt.no
– Jeg er opptatt av å lære av historien, uten at vi låses til at akkurat det samme skal skje igjen. Det er spennende med de friske skuddene, sier Astri Seljåsen Torp. Sist høst ble hun ansatt som arkivleder i Historisk Arkivsenter i Misjonskirken Norge.
Før hun startet i jobben overleverte hun dokumentet «Den Frie Øst-Afrikanske misjon, en gjennomgang av historien til misjonsarbeidet i Sør-Afrika fra 1889-1899». Dokumentet ble skrevet på oppdrag fra rådet i Historisk Arkivsenter, og det er nå tilgjengelig digitalt for alle som vil lese.
Barnevekkelsen i Risør
– Noe av det jeg stoppet opp ved i mitt forarbeid om misjonshistorien i Sør-Afrika, var at opptil flere av misjonærene ble vakt under «den store barnevekkelsen i Risør». En vekkelse blant barn og unge som tydeligvis var så omfattende at man med selvfølgelighet refererte til den som noe alle kjente til, forteller Astri.
– Jeg har i mange år vært opptatt av trosformidling til neste generasjon, og hvor viktig det er å utruste foreldre til å gi troen videre til sine barn. Hvis vi skal nå barna med evangeliet må vi nå foreldrene.
Så leser jeg i dokumentene om misjonshistorien i Sør-Afrika, om barnevekkelsen og tenker: Går det an? Jeg ble forundret, samtidig som jeg synes det var fornøyelig. Jeg har nok av eksemplar på foreldre som aktivt hindrer barna å komme til Jesus, som om det var det verste som kunne skje dem.
Så tenker jeg at Jesus, hvis han vil, bryter våre sosiale normer og hopper over en forherdet foreldregenerasjonen. Selv om jeg mener det er foreldres gudgitte foreldres ansvar å gi troen videre til barna, må jeg innrømme at jeg ble inspirert til å be om en barnevekkelse, sier hun.
Astri er i dag med i lederskapet i Lillesand misjonskirke der hun var ansatt som menighetsplanter. Tidligere har hun erfaring som hovedpastor i Frimisjonen Tromsø og var med å etablere Levende tro-tankegangen i UNG.
Martha Sanne fra Hadeland var misjonær i Sør-Afrika fra 1889 til sin død 22. september 1923, 71 år gammel. Hun ble begravet i Sør-Afrika. Martha ble misjonær 36 år gammel. Hun sa om seg selv at hun var liten av vekst, hadde svak helse og med begrensede språkkunnskaper. I løpet av tre perioder var hun utsendt misjonær i til sammen tjue år i Sør-Afrika. (Foto: Misjonskirkens arkiv)
Ble inspirert av Martha
– Misjonærene som reiste ut for Den Frie Øst-Afrikanske Misjonen hadde ikke «sivilisering av de ville» som hovedmål. Det fikk i tilfelle bli som en konsekvens av at de tok imot evangeliet. De var også klart imot slaveriet, som de mente var helt grunnleggende feilaktig og umenneskelig behandling av andre, skriver Astri i sine avsluttende refleksjoner.
En av misjonærene var Martha Sanne. Hun regnes som en av våre aller første misjonærer. Å lese om Marthas liv inspirerte Astri.
– Jeg kjente meg igjen i pionerens gleder og utfordringer. Hun gikk på et kall folk synes var rart og kjempet for å stå i det. Det å jobbe trofast når nyhetsverdien er borte. Smerten ved å være i de uferdige og utprøvende strukturene, og sorgen og ensomheten når den ene etter den andre av de hun hadde sett for seg å tjene sammen, med blir borte.
Det rørte meg også at hun måtte kjempe for å stå i det hun var kalt til. Da hun fikk slippe husmorrollen, «glemte» hun helseproblemene og utfordringene hun skriver mye om i perioder, sier Astri.
Fremmede bad for henne
Når Astri skal beskrive Martha Sanne kommer ordene trofast, hengitt disippel, misjonær, idealist, rasjonell, kjempende, skribent, eventyrer og lærer.
– Om sin omvendelse skriver Martha at hun var på besøk hos en familie som hadde familieandakt. Da de også ba for henne, syntes hun det gikk for vidt at fremmede mennesker hadde mer omsorg for hennes sjel en hva hun selv hadde, og bestemte seg da for å bli en kristen, koste hva det koste ville.
Astri mener at vi fortsatt kan dra nytte av de første misjonærenes erfaringer.
– De testet ut hvor frie de kunne være og erfarte smertelig at de trengte teologiske og organisasjonsmessige rammer, ikke minst med tanke på lønn. Misjonsledelse i Norge hadde ansvar for at alle den gang hadde det de trengte «så lenge det var midler til det». Det var en arbeidsavtale som ikke var lett å stå i over tid, og det bidro til å gjøre misjonærstaben turbulent og ustabilt, forklarer Astri som synes det fine er at navnet Jesus skyter friske skudd i hver generasjon.
Les mer om vår misjonshistorie – lenke misjonshistorie.no >>
