Hvorfor må vi plante?

MENIGHETSPLANTING: På Fornebu er det ikke frikirkelige menigheter, men tusenvis av nye innbyggere. Fornebu misjonskirke er et planteprosjekt som er aktive i nærmiljøet. (Foto: Vilde Holm-Glad)

Hvorfor må vi plante?

Hvordan er det annerledes i dag å starte en ny menighet enn for noen tiår siden? Hvilke utfordringer møter oss?

Av Trond Filberg, redaktør misjonsnytt.no 

Det kirkelige landskapet i Norge hadde for to generasjoner siden mange flere lokale bedehus og menigheter, mens det i dag mange steder er mer glissent mellom de kristne fellesskapene. I tillegg bygges det ut helt nye bydeler og boområder der det ikke fins kirker fra før.

– Jeg tror det å ha kristne fellesskap der man bor, med naboer og i lokalsamfunn man er en del av, vil framover ha en stadig større betydning. Ei lokal kirke vil også kunne bety en forskjell i et lokalsamfunn, sier Torben M. Joswig. Han er nasjonal leder i Misjonskirken Norge og hatt et stort engasjert for i menighetsplanting i mange år.

Må følge samfunnsendringene

Samfunnet har endret seg med folks vaner og reisemønstre. I dag har vi stadig flere større boligfelt i utkanten av bysentra, og bydelene utviklet seg med egne kjøpesentre, butikker og bydelstjenester. Dermed har vi også flere lokalsamfunn i byene. Folk trenger derfor ikke reise så ofte til sentrum i byene. På samme måte ser vi tendensen til at det er mer utfordrende å rekruttere nye til store sentrumsmenigheter.

Torben M. Joswig

Ser vi nærmere på alle lokalsamfunnene i Norge er det etter hvert mange mennesker som har ingen eller begrenset tilgang til menigheter i sine nabolag.

– Vi trenger derfor å plante menigheter og fellesskap der det er naturlig å ta med naboer og personer de møter lokalt, sine naboer, foreldre og barn som er på samme skole eller idrettslag. Å starte nye fellesskap lokalt følger derfor en bevegelse som skjer i resten av samfunnet, i stedet for å skulle ta med naboen til ei kirke et helt annet sted i byen eller området, sier Torben. Men han har samtidig ikke mistet troen på sentrumsmenighetene i større byer. De har også sin betydning, ikke minst for unge voksne, studenter og mennesker som bor i sentrumsområdene.

Fins ikke frikirkelig menighet

Et eksempel på et konkret behov for å starte en ny menighet er Fornebulandet i Bærum kommune. Etter at hovedflyplassen ble nedlagt for 25 år siden, har det vært en enorm utbygging på stedet av boliger, infrastruktur og etablering av helt nye nærområder.

Befolkningsveksten her er blant det raskeste i Norge. Fra 2019 var det kommunale planer om å bygge 11 000 nye boliger, tusenvis av nye arbeidsplasser, samt skoler og butikker.

Så langt er det kun Den norske kirke som har en menighet på Snarøya, og det er svært lite kristen virksomhet utenom dette. Anne Hansli så allerede for mange år siden hva endringene kunne innebære, og flyttet selv til Fornebulandet. Høsten 2020 ble det startet et nasjonalt menighetsplantingsprosjekt på Fornebu i regi av Misjonskirken Norge.

Fra januar i år ble Olai Govertsen (26) ansatt som prosjektleder på Fornebu, og Eline Skollevoll Hansson (23) er ansatt i 20 prosent som prosjektmedarbeider med ansvar for barn. Sammen med Anne Hansli og et startteam, har de i gang flere tiltak for å knytte seg til nærmiljøet, delta i politiske utvalg og være en del av nærmiljøet. Selv har de en gudstjeneste i måneden på Storøya skole, inviterer til familiegym og har deltatt med egen stand på Fornebu-dagene.

Starter nye menigheter

Nye menigheter som er startet siden 2010 og som er virksomme i dag (årstall når de er godkjent i kirkesamfunnet Misjonskirken Norge):

Vågsbygd misjonskirke (2010), Justnes misjonskirke (2013), Ytre Randesund misjonskirke (2013), Flekkerøy misjonskirke (2015), Hånes misjonskirke (2017), Misjonskirken Follow (2018), Lillesand misjonskirke (2018), Hellemyr misjonskirke (2019), Varhaug misjonskirke (2022).