Borghild Frogner – Afrika-misjonæren

Afrika-misjonæren Borghild Frogner

Borghild Frogner er en våre pionérmisjonærer som har vært utsendt i over 40 år av Misjonskirken Norge i to afrikanske land. Deretter var hun ansatt som misjonskonsulent fram til pensjonsalder ved administrasjonen i Norge.

Borghild Frogner fra Kråkstad i Akershus, ble født 28. juni 1905 i Kråkstad. Hun var datter av Johan Arnt Baltzersen Frogner og Julie Alette Gundersdatter Frogner. Borghild blir ved oppføringer i digitalarkivene benevnt som Borghild Ellen (Johansdatter/Johansen) Frogner.

Hun ble konfirmert 10. mars 1920 i Kråkstad kirke, og hun hadde hele elleve søsken. I 1973 ble Borghild pensjonist etter en lang tjenestetid for misjonen, men hennes misjonsengasjement ble aldri avsluttet. Borghild døde 82 år gammel, den 7. november 1987, da bosatt i Oslo.

Misjonær fra 1930 til 1971

Hennes misjonærtjeneste var i Sør-Afrika fra 1930 til 1936. Da Misjonskirken Norge startet et nytt felt i Kongo, reiste hun først til Paris i 1938 for å studere fransk. Ved krigsutbruddet til andre verdenskrig vendte hun hjem til Norge for å gjøre ferdig studiene, og så reiste hun til Kongo og ankom landet i mars 1940. Siste gang hun forlot Kongo som utsendt misjonær, var i 1971.

Før utreise til Afrika, hadde Borghild ett år ved Misjonforbundets misjonsskole, ett år på en privat lærerskole i Oslo, to år ved misjonsskolen Mount Hermon College i London, samt London School of Medicine for Missionaries.

På årskonferansen i Misjonsforbundet i 1930 ble Borghild innviet til misjonærtjenesten, og 25 år gammel reiste hun i august samme år til Afrika.

Misjonstiden i Sør Afrika (1930-36)

Samme dag i 1930, 30. august, reiste både familien Lars Tveitan og Borghild Frogner mot Sør-Afrika. Tveitan reiste med båten «kong Dag», mens Borghild gikk om bord i «D.S. Blenheim» til London. Så møttes de igjen i Southampton for sammen å reise den lange båtturen til Durban.

Starten på misjonærtiden i Afrika ble alt annet enn forventet. I oktober kom hun til Florence Misjonsstasjon for språkopplæring, men en alvorlig tyfus-epedemi brøt ut og rammet mange av misjonærene. Bare Borghild holdt seg frisk, og hun brukte det meste av tiden på pleie av de syke.

Jule tilbrakte hun sammen med misjonærfamilien Tveitan på Franson Memorial Bible School, og på nyåret dro hun tilbake for å starte språkstudiene på nytt. Men heller ikke denne gang ble det stell av tyfus-syke misjonærer framfor studier. Deretter ble hun satt til å pleie tre misjonærbarn med malaria. Samtidig fikk hun melding fra Norge om at både hennes far og søster plutselig døde.

Måtte pleie syke misjonærer

Det ble en strevsom start, før hun våren dette året kom til misjonsstasjonen Esinceni. Der var det bibelskole, men kort tid senere flyttet hun videre til misjonsstasjonen Mangwazana. I 1933 ble det nok et skifte til Louwsburd, nord i Zululand.

Uten avbrudd i seks år var Borghild i Sør-Afrika. Hun hadde lite eller ingen økonomisk støtte fra Misjonsforbundet i denne perioden. Det var slektninger og enkeltpersoner som støttet henne. Våren 1936 ankom hun Norge, og det var ikke aktuelt å fortsette i Sør-Afrika. Så i 1937 skrev hun sitt avskjedsbrev til Misjonsforbundet. Men misjonssekretær Peter Hurlen forhindret at søknaden ble realitetsbehandlet, og han fikk henne til å vurdere misjonærtjeneste i Kongo.

Andre misjonærer Borghild var i Sør-Afrika samtidig med, utsendt fra Misjonsforbundet, var Gudrun og Nils Pinslie, Kristine og Knud T. Salvesen, Dagny og Lars Tveitan, Roberta og Hermann Engblom.

Misjonstiden i Kongo (1940-71)

Som lærerutdannet, ble skolearbeidet en stor del av Borghilds misjonstjeneste i Kongo. I løpet av 31 år i Kongo hadde hun tjenestesteder i Dolisie, Ngoudedi, Mpouya, Fort Rousset, Gamboma, Mbembe, Ewo og Inkouele. Hun underviste lærerskoleelevene på Ngouedi Seminar, og hadde blant annet ansvar for skolearbeidet i Dolisie og Fort Rousset.

På årskonferansen i Norge i 1947, var Borghild hjemme og kom med en rørende hilsen. Hun skulle snart reise ut igjen til Kongo etter et opphold i hjemlandet. Hun hadde nettopp vært på en lengre rundreise nordover i Norge for å fortelle om misjonsarbeidet.

I referatet fra årskonferansen skriver misjonssekretær Peter Hurlen om hennes engasjement: «Full av glød og varme stod Borghild der. Og vi kjente hvorledes misjonen vokste for oss. Men vi kjente mer. Vi begynte å regne over hvor lite penger vi kunne komme oss heim med. Det vitnet kollekten om som ble omkring 5000 kroner».

Dåpsdagen blant Kouyou-folket

– For en herlig dag, skrev Borghild i et brev datert 10. februar 1950 som ble sendt Norge og trykket i Misjonsbladet. – Herrens verk går fram. Siste søndag før jul kunne vi ha vår første dåp blant Kouyou-folket her ved Fort Rousset. To og tyve unge menn og store gutter ble døpt og danner således grunnlaget for Kristi menighet her.

Hun beskriver i detalj forteller om pynting av lokalet med pastor Nkouka Jean i spissen, og om dåpsskolen der de i to uker underviste dåpskandidatene om det kristne livet og dåpen. Men også om alt arbeidet som lå bak denne festdagen.

– I snart to år har vi sett fram til denne dagen. Ofte er vår tro blitt satt på hard prøve. Folket syntes hardt og utilgjengelig, og alt syntes så ofte nytteløst. Det er derfor ikke så underlig at våre følelser ville ta overhånd denne høytidsdagen, skrev Borghild.

Les artikkelen om dåpsdagen på Gamboma i 1960 >>

I Misjonsbladets minneord i 1987, skrev daværende misjonssekretær Bjørn M. Owesen om Borghild: «Hun ble drivkraften bak å bygge opp skolearbeidet på vårt felt i Kongo, hvor hun også ble skoleinspektør. Barna og kvinnene ble hennes utfordring og omsorg i en lang tjeneste. Borghild vil bli husket i takknemlighet som den helstøpte og markante misjonæren hun var. Spesielt vil mange huske henne som søndagsskolebarnas misjonær i Kongo og en fremragende taler i misjonssammenheng her hjemme».