Gerda J. Karijord – pastor og pionér

Gerda J. Karijord

Bare 17 år gammel var det vekkelse på møtene der hun talte i Porsgrunn. Hun er antagelig Norges første kvinnelige menighetsforstander.

Gerda Karijord ble den første reisesekretæren da Misjonskirken UNG ble stiftet i 1912. I nærmere tjue år ledet hun arbeidet ved fiskerhjemmet i Vardø og ble en av Nord-Norges sterkeste talspersoner.

Hvem var Gerda?

Gerda Julie Karijord ble født på Brønnøy den 16. mars i 1884, det samme året som Misjonskirken Norge ble stiftet. Hun døde, 75 år gammel 20. februar 1960 og ble gravlagt i Trøndelag. Gerdas foreldre var Edvard Andreasen og Otelie Gerhardine Andreasen (født Hansdatter), som hadde sju barn. Brønnøy er en kommune på Helgeland i Nordland, noen mil syd for Mosjøen. Ved sin død bodde hun på Fosen-havløya i Trøndelag.

Gerda tok aldri noen utdannelse og var sannsynligvis selvlært i det meste. På tross av manglende utdanning viste hun som skribent og taler at hun hadde god innsikt i både teologiske og samfunnsmessige spørsmål.

Livslang tjeneste

Gerda arbeidet hele sitt liv i Det Norske Misjonsforbund, som i dag heter Misjonskirken Norge. Det kan trygt sies at hun var en av vårt fellesskaps mest markante forkynnere. Hun arbeidet sammenhengende i Misjonsforbundets tjeneste i 53 år, fra 1901 til 1954, det siste året som pensjonist. Skriveevnene fikk hun vist både som forfatter av bøker, srekv sanger og dikt, var redaksjonssekretær for bladet Talsmanden og oppnevnt som referent fra Misjonsforbundets årskonferanser. Hun skrev flittig rapporter og notiser fra arbeidet i nord.

Fiskerhjemmet i Vardø (foto: Misjonsbladet)

Gerda gjorde en formidabel innsats som «bestyrinne av Frimisjonens fiskerhjem i Vardø», slik Misjonsbladet omtalte stillingen.

Den 1. juli 1929 ble Gerda tildelt Kongens Fortjenestemedalje i gull for sin innsats ved Fiskerhjemmet.

Vinterdåpen

Gerda ble omvendt som 13-åring. Hun var da overbevist om at troende dåp var det riktige. Gerda ville la seg døpe straks, selv om denne dagen, 28. februar, var vinter på sitt barskeste. Så ble hun døpt i fjorden mens noen av menighetsbrødrene holdt isflakene på avstand med lange stenger.

Bare 15 år gammel flyttet Gerda til hovedstaden Kristiania og arbeidet som barnepike hos Johan Throne Holst, fabrikkeier av Freia Chocolade-Fabrik. Gerda ble da med i Oslo misjonskirke Betlehem.

To år senere, 17 år gammel, reiste Gerda som evangelist i Telemark (1901-03), og i misjonsmenigheten Eben Ezer i Porsgrunn brøt det ut vekkelse. Gerda dro så videre som evangelist til Bodø og tilbake til hjemtraktene på Helgelandskysten.

Ansatt sentralt

Fra 1907 og i de åtte påfølgende årene var Gerda ansatt som lønnet redaksjonssekretær i «Talsmanden» som er hovedorganet i Misjonskirken Norge, og som i 1924 skiftet navn til Misjonsbladet. De første tre årene var hun mer som en radaktør av bladet, og i en periode var hun også bladets forretningsfører. I registret for folketellingen i 1910 står hun oppført med yrkestittelen «Redaktionssekretær» og bostedsadresse i Professor Dahlsgate 22 – som er nabobygget til Uranienborg menighetshus i Oslo.

Den 22. juni 1912 ble Norges Frimissions Ungdom (N.F.U.) stiftet, som nå heter Misjonskirken UNG. Gerda ble valgt i det første styret. NFU hadde ni ungdomsforeninger fra starten, og Odolf Larsen ble valgt til den første styreformann. Gerda ble samtidig engasjert som NFUs første reisesekretær for ungdomssaken og var et bindeledd mellom ungdom spredt rundt i landet. Gerda hadde allerede engasjert seg i ungdomssaken og satt i styret for ungdomsforeningen i Oslo misjonskirken Betlehem.

Pionér i pastortjeneste

I 1915 ble Gerda ansatt som menighetens forstander (pastor) i Narvik misjonsmenighet. Hun var i menigheten i to år. Senere arbeidet hun i nærmere tjue år som forstander i Vardøs misjonsmenighet (Frimisjonen), fram til 1940. Hun er med dette trolig Norges første kvinnelige menighetsforstander, 46 år før Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest i 1961.

I medlemsprotokollen i Kabelvåg misjonsmenighet står Gerda Karijord oppført som «Forstander».

Ut fra hennes artikler i Talsmanden og korrespondanse med andre forstandere, var hennes oppgaver som evangelist og forstander å tale eller lede møter og gudstjenester. Hun talte enten selv på disse møtene eller inviterte andre kvinner og menn som talere. Ofte fikk hun oppleve at mennesker ble omvendt. Gerda arrangerte ofte stevner over flere dager med møter, og hun stod i spissen for at stevnene også hadde fester.

Fiskerhjemmet i Vardø var drevet av evangelisten Anna Teigland, fra 1911-19. Det fikk så et opphold fram til 1923 da Gerda sammen med Julie Botha fikk et nytt oppsving i driften. Samtidig ble Gerda menighetsforstander på Betel som var Frimisjonens menighet i Vardø. Dette innebar å være forkynner og sjelesørger i menigheten. Gerda uttrykte senere at det var tungt for henne med så mange oppgaver. Hun arbeidet i Vardø fram til 2. verdenskrig brøt ut.

Skrev bøker om vekkelse

Gerda skrev flere fortellinger om vekkelsene og livet i Nord-Norge. Boka hennes, «Korsets vei: Fortellinger fra Nord-Norge», kom ut på Lutherstiftelsens forlag i 1928, og opplaget ble raskt utsolgt. Ei anna bok var «Bølger som bruste – fortellinger fra de store vekkelsene i Nord-Norge i 1880-90 årene», som ble utgitt i 1933 på Det Norske Misjonsforbunds Forlag.
Det synes rimelig å anta at disse bøkene delvis er selvbiografiske, og at de beskriver vekkelsene som gikk over Nord-Norge i hennes ungdomstid. Flere av romanpersonene var kvinnelige forkynnere, og fortellingene fungerer helt klart som et forsvar for kvinners rett og plikt til å forkynne evangeliet på linje med menn.
Hun skrev dessuten sanger og dikt, og etter andre verdenskrig var hun medlem av komitéen som reviderte Misjonsforbundets sangbok «Evangeli Basun» – og som ble utgitt på nytt med navnet «Salmer og Sanger».

Markant og modig

Gerda var en av våre mest markante predikanter. Hun står i rekken av de få kvinnelige predikanter som forble i Misjonsforbundets tjeneste hele livet. Hun viste en evne til å kombinere det åndelige og det praktiske. Dette kom særlig fram gjennom innsatsen i Vardø.

Gerda Karijord var referent i Misjonsbladet i 1934 fra 50 års jubiléet til Misjonskirken Norge.

Gerda var ikke redd for å ta opp ømtålige temaer både når det gjaldt teologiske spørsmål om forsoningslæren, Misjonsforbundets mangel på satsing i Nord-Norge eller for lave lønninger og pensjon. Hun hadde et stort ønske om at ingen måtte glemme Nord-Norge som et viktig arbeidsområde.

I Misjonsbladets minneord ble hun omtalt som en «overmåte sterk personlighet med sine meningers mot som aldri unnvek en sak hun mente hadde krav på å kjempes fram. Det ble også skrevet at hun var en av de mest benyttede talere i Misjonsforbundet, og at «hennes mer enn alminnelige evne til å kle sine tanker og meninger i velvalgte og tydelige ord, er vel kjent».

Gerda skrev boken «Bølger som bruste» utgitt i 1933.

Skrevet av redaktør Trond Filberg.
Publisert 15.02.2018, oppdatert 02.06.2022.

Les om flere pionérer og historiske personer i Misjonskirken Norge.

www.misjonshistorie.no