Gustav A. Lammers – prest og foregangsmann

Gustav A. Lammers var en av de mest betydelige personer for etablering av menigheter og trossamfunn utenfor Den norske kirke, og han regnes som en av kirkefedrene for Misjonskirken Norge.

Gustav Adolph Lammers ble født den 26. mai 1802 i København. Lammers mor het Seriane Magdalena Hagen. Hans far, generalmajor Ernst Anton Henrik Lammers, tjenestegjorde i Danmark da Gustav ble født, men senere flyttet de til Trondheim og senere Christiania (Oslo).

Den 20. februar 1829 giftet Lammers seg med Henriette Nicoline Rode (30.4.1810–29.6.1898). Hun var datter av generalkrigskommissær Hans Henrich Rode og Charite Nicoline Holst. Gustav A. Lammers døde den 2. mai 1878 i Skien. Gravsteinen befinner seg på Lie kirkegård ved Skien kirke.

Henrik Ibsens søster, Hedvig Cathrine Stousland, var en av Lammers nærmeste støttespillere og venner. Lammers var farbror til operasangeren Thorvald Lammers (1841–1922) som var Norges betydeligste mannlige sanger på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Teologi og kunstnerånd
Gustav A. Lammers tok examen artium 1821 og begynte å studere teologi ved universitetet i Christiania, samtidig som han fra 1819 var elev hos H. Linstow ved Den kongelige Tegneskole i Christiania. Lammers var usedvanlig dyktig som kunstner, og han var både arkitekt og utøvende kunstner innen malekunsten. Han fikk blant annet tildelt reisestipend.

I studietiden fikk Lammers kontakt med og ble fasinert av forkynnelsen til herrnhutpresten N. J. Holm.  I 1825 ble Lammers cand.theol. og i 1827 tok han praktisk-teologisk eksamen. Samme år ble han utnevnt til hospitalprest ved Hospitalskirken i Trondheim.

Gustav A. Lammers, foto av Ole Larsen Schartum, 1867 (Digitalmuseet Oslo Museum).

Prestetjenesten førte til et nært fellesskap med biskop P. O. Bugge, og begge hadde pietistiske og herrnhutiske idealer. I 1834 utgav Lammers salmeboken «Psalme-Skat», med salmer  fra ortodoksiens og pietismens danske salmebøker.

I 1835 ble Lammers utnevnt til sogneprest i Bamble. Her fikk hans kunstnerevner utfolde seg. Lammers var arkitektene for nye Bamble kirke, og han malte bilder i kirken. I Bamble engasjerte han seg dessuten i riks- og lokalpolitikken. I flere år var han ordfører i Bamble og satt som stortingsrepresentant i perioden 1839-44 for Bratsbergs amt (Telemark). Han var den drivende kraften i Stortinget for å oppheve konventikkelplakaten, slik at folk kunne ha møter uten en prests tillatelse og lese fra Bibelen.

I 1848 ble han sogneprest i Skien og kom med i byens haugianske vekkelsesmiljø. Intensitet og alvor preget hans prestetjeneste. Idealet var ekthet i troen. Mange reiste til Skien for å høre predikanten Lammers. I 1850 stod han i spissen for å oppføre et bedehus i byen, og i 1853 stiftet Lammers landets første indremisjonsforening i Skien.

Lammers  hadde en særskilt begavelse som taler, ja han «blev av enkelte betegnet som sin tids største taler i Norge» (Richard Berge, norsk konservator, folkeminnegransker og folkemusiker fra Telemark).

Oppgjør med statskirken
I 1845 kom «Dissenterloven» som for første gang ga tillatelse til å organisere menigheter og trossamfunn utenfor statskirken. Utmeldelse av statskirken ble diskutert i mange kretser i 1850-årene. Lammers forsøkte i stedet å reformere statskirken innenfra.

I 1848 ble Lammers sogneprest i Christianskirken i Skien. Det sies at etter et studieopphold i Tyskland besøkte Lammers et miljø der han ble døpt i Den hellige ånd. Da han kom tilbake ble skriftlesning og bønn sterkt preget av Ånden, og da han talte opplevde man at Ånden berørte mennesker på en ny måte og vekkelsen preget gudstjenester og fellesskap.

Men det kom sterke reaksjoner på Lammers tjeneste, og i 1856 fikk han en embetsmessig refs. Dette gjorde at han fikk «besvær i samvittigheten», og i en tale i sin egen kirke i Skien, den 22. juni 1856, utdyper han sitt syn på statskirken. Den 2. juli 1856 meldte Lammers seg ut av statskirken, og to dager senere stiftet han en ny, fri menighet i Skien.

Lammers-menigheter i Skien og Tromsø

Den 4. juli 1856 i Skien stod Gustav A. Lammers for grunnleggelsen av landets første dissentermenighet med navnet «Den frie apostolisk-christelige Menighed». Fra starten var det 38 medlemmer med Gustav og hans kone, Henriette Nicoline, som de første i medlemsprotokollen. Menigheten vokste raskt til 200 medlemmer. Søndagsskole var på plass fra starten, og barna som var over ti år ble undervist av Gustav selv. Det var ingen tvil om at han hadde lag med barna fordi søndagsskolen ble omtalt som en gledesfest.

I 1883 ble menigheten omorganisert og fikk navnet Skien frie Missionsforening. I 1884 var menigheten med på å danne Det Norske Misjonsforbund (Misjonskirken Norge), og menigheten heter i dag Skien misjonskirke.

En menighet med samme navn som i Skien ble stiftet i Tromsø. Fra 1840-årene var det frie vekkelsesmøter i byen med blant annet lekmannen Ole Voss som bodde i Grønnegaten og predikanten Anders Nilsen Haave. Predikanter fra brødremenighetene var også en del av dette. Oppstanden mot statskirken førte til flere utmeldinger i mai 1856, og i juni samme år ble den nye menigheten i Tromsø startet opp. I Justisdepartementets arkiv dokumenteres menighetens grunnleggelse til den 26. august 1856 med kjøpmann Johan Hansen som forstander. Han skriver i september at menigheten har de samme trosbekjennelse som menigheten i Skien, og i oktober skrev han et nytt brev på vegne av «De frie apostoliske christelige Menigheder».

Gustav A. Lammers kom til Tromsø i 1857 og stod som forstander i menigheten i ett år, før han reiste tilbake til Skien. På denne måten ble menighetene i nord og syd knyttet sterkt sammen.

Menigheten i Tromsø har en uavbrutt historie siden dannelsen i 1856. Den het senere «Tromsø Frie Misjonsmenighet», og heter i dag «Frimisjonen Tromsø», og den er en av menighetene i Misjonskirken Norge.

I løpet av noen få år oppstod det flere slike frie menigheter og grupper i Norge ettersom vekkelsen bredte seg. Det vokste til over femti steder. Det oppsto ofte sterke brytninger der kristne forlot statskirken og ble med i dissentermenighetene. Ettersom Lammers gikk tilbake til statskirken i 1860, ble disse frie menighetene etter hvert til baptistmenigheter eller ble en del av Misjonskirken Norge (Misjonsforbundet) i 1884.

Vekkelsen med Gustav A. Lammers hadde sine røtter i både pietistvekkelsen, brødremenighetsvekkelsen og Hauge-bevegelsen.

Bildet under er en montasje fra protokollen i Skien som viser at den første som var innskrevet var Gustav Lammers og den andre var hans kone, Henriette Nicoline, født Rode. Forsideteksten: «Protokol vedkommende den frie apostoliske christelige Menighed i Skien – Ifølge Kongl. Resolusjon av 4de Decbr. 1856 begyndt fra Året 1857».

Arkitekt og kirkekunstner

I Bamble kirke var Gustav A. Lammers selv arkitekten for den nye kirken, og han malte kirkemaleriene «Moses mottar Lovens tavler» og «Jesus i Getsemane». Det var ikke bare i Bamble at han fikk benytte sine kunstneriske evner. I Hospitalskirken i Trondheim malte han altertavlens dramatiske hovedmotiv «Jesu korsfestelse», og i Bakklandet kirke malte han altertavlen.

Andre kirker som har Lammers malerier og utsmykninger, er Botne kirke i Vestfold, Oscar IIs kapell i Sør-Varanger, Bø og Lunde i Telemark, samt i kirkene i Skien og Larvik. En samling av hans malerier, akvareller, tegninger og skisser fins i Fylkesmuseet for Telemark og Grenland. Hans portrettegninger er arkivert i de Sandvigske Samlinger på Lillehammer.

Lammers var for øvrig arkitekt for Hisøy kirke ved Arendal. Hans arkitekttegningene for Bamble kirke ble senere brukt som grunnlag for tegningene til Olberg kirke og Kjose kirke.

Det sies også at Lammers var en inspirasjonskilde til Henrik Ibsens dramatiske dikterverk «Brand» som ble utgitt i 1866. Henrik Ibsens søster, Hedvig, var en av Gustavs nærmeste støttespillere og venner.

Da Gustav i 1860 meldte seg inn i statskirken igjen, ble kunsten og reiser til utlandet det som preget livet. Han fikk aldri noen ny fast stilling i statskirken, men bestyrte Brunlanes sognekall en kort periode. I 1878 dør Lammers i Skien, 75 år gammel.

Skrevet av redaktør Trond Filberg. Oppdatert 12.04.2018.

www.misjonshistorie.no