Hvorfor forsvinner ungdommene?

TOUCHPOINT: Mange ungdommer forsvinner fra menighetene fra 16 års alderen. Samtidig er Touchpoint i sterk vekst. Hvordan utfordrer dette våre menigheter? Bildet er fra TP-festivalen i fjor, og det er ny festival i oktober. (Foto: Siv Elin Skoglund).

Hvorfor forsvinner ungdommene?

Hvorfor forsvinner ungdommene fra menighetene? Hvordan skal vi klare å fange opp unge voksne som ikke deltar i menigheten eller som ikke vet at vi eksisterer? Hva har ungdommenes fravær i menighetene å si for fornyelse og framtid? Hvorfor lykke Touchpoint i å samle de bortkomne ungdommene? 

En fersk undersøkelse som ble presentert i mai, viser en tendens til at menighetene i Misjonskirken Norge er bedre på å samle enn til å bevare ungdom. Sammenlignet med både pinsevenner og baptister, mister vi trolig flere av våre ungdommer. Det er særlig kritisk fra ungdomsskolealder.

Roald Zeiffert som har gjort undersøkelsen skriver i sin masteroppgave ved Ansgar Teologiske Høgskole, at våre menigheter har en tydelig årlig vekst fram til barna er 9 år. Deretter er det en tilbakegang, bortsett fra 14 årsalderen, som er like før konfirmasjonstiden. Fra de er 14 til 18 år er sju av ti blitt borte, og de fleste slutter ved 16 års alderen. Gjennomsnittlig årlig frafall fra 16 til 25 år er på 49 prosent.
Spørsmålene i de voksne rekkene er kanskje mange om hvorfor ungdommene ikke vil komme til menighetene. Men hva ligger bak statistikken?

Fra ungdommene er 14 år til de er 18 år – er sju av ti ungdommer i misjonsmenighetene våre blitt borte!

Flere forståelige grunner
Det er et sammensatt bilde av grunner til at ungdommer og unge voksne ikke blir med videre i våre etablerte menigheter. I aldersperioden fra 16 år til noen og tjue år, er det mye som skjer i ungdommenes liv. Noen flytter for å gå videregående skole eller til et annet sted i landet for å studere. Noen drar utenlands for utdanning eller tar et hvileår med jobb.

Noen unge opplever at menighetene blir for «stive» og lite aktuelle i forhold til de spørsmål de unge selv har. Andre opplever at mange deres venner har flyttet fra hjemplassen, og det kule miljøet er splittet opp. De som er igjen kjenner på savn og egen usikkerhet.

Mange ungdommer er opptatt av å være der andre unge er. De speiler seg mer mot venner og ungdomsmiljøene enn hva foreldregenerasjonen sier og mener. Samtidig bærer de nærmeste ubevisst med seg foreldrenes og voksne lederes liv og tro inn sin egen livsreise.

Fellesskap med andre ungdommer, så som smågrupper, er en viktig nøkkel for at ungdommene deltar. Foto: Siv Elin Skoglund.

Hvordan møter vi de unge?
I følge tenkningen «Bare en fase» knyttet til Levende tro-tenkningen, gjelder det å investere riktig i ungdom. Når de er i fasen 14-18 år er de ikke opptatt av å få levert ferdige sannheter eller bli presset inn i voksnes mønstre. Da er det langt viktigere de finner voksne som vil høre på deres egne spørsmål.

Vi kan utfordre ungdommene til ansvar og frigjøre deres egne tjenestegaver. De trenger å vite at voksne faktisk ber for dem, er oppriktige i sin egen tro og sender dem ut døra med «nådehilsen» og kjærlighet.

Inn i neste fase fra 19 års alderen, er smågrupper med andre på egen alder et viktig fellesskap. Voksne kan hjelpe dem ved å bekrefte at det er helt sikkert at både de selv og Jesus er med dem i onde og gode dager.

Men er det slik vi legger til rette for ungdom i våre hjem og menigheter? Står de påståelige diskusjonene om musikkform og «sannheter» i veien for gode relasjoner og rom for å feile og prøve på nytt? Er det viktigere å dra på hytta enn å stille opp som leder og medarbeider i ungdomsarbeidet? Er det lettere å bruke penger på seg selv til nytt verktøy og klær, enn en offergave til menighetens barne- og ungdomsarbeid?

Er voksnes behov for å vise kontroll og orden viktigere enn å invitere til nærhet og trygghet? Er voksne redde for å slippe til yngre krefter fordi de kjenner på risikoen for å miste egen makt og posisjon?

Hvordan utruster vi?
Selv om unge mennesker ikke stiller opp på gudstjenestene, er det langt fra det samme som at alle har mistet troen på Gud eller tviler på Bibelen. Hva er det da som hindrer dem å komme? Eller burde vi spurt; hva hindrer oss i å gå til ungdommene?

Når vi vet at de er i en livsperiode der de flytter mye på seg, hvordan utruster vi dem videre på veien? Hvor oppmerksomme er vi på å invitere inn alle de nye studentene som kommer til storbyen? Hvordan er kontakten mellom bygdemenigheten og storbymenigheten for å «overføre» relasjoner og kontakt? Hvor mye satser din menighet på å sende yngre ungdommer på leire som for eksempel Falkeleir, Stagedive og Across? Står sponsing i menighetens budsjett for å sende egne ungdommer på leir og festivaler? Rapportene de siste årene fra våre leirer, viser at det er på disse leirene de unge får et sterkt møte med Jesus. Hvordan fanger vi opp dette i menighetene?

Stor ensomhet blant studenter
Oppstarten ved høyskoler og universiteter skjer nå i september. Mange tenåringer har for første gang flyttet hjemmefra til en annen by. Smilende ungdommer står derimot i stor kontrast til hvordan mange av dem har det på innsiden.

Folkehelseinstituttets undersøkelse om helse og trivsel blant 50 000 norske studenter, viser at hver tredje student opplever ensomhet ofte eller svært ofte. En fjerdedel svarte at de ofte savner noen å være sammen med, og nesten hver femte student sier de ofte føler seg utenfor eller isolert. Mange av disse er våre egne tenåringer som var aktive i barnearbeidet, de deltok i konfirmasjonsundervisningen og kom til de kule ungdomskveldene på fredagene. Nå står de i en ny by uten nettverket hjemmefra.

Hver tredje student føler seg ofte eller svært ofte ensomme!

Hvordan utfordrer denne virkeligheten våre menigheter? Er voksne i menigheten villige til å invitere noen innflyttede studenter hjem til seg for middag i blant? Ungdommer har dårlig råd, hvordan kan menighetens eldre generasjoner være til konkret velsignelse så studentlivet blir lettere?

Hvor er våre åndelige foreldre, som pastor Torbjørg Oline Nyli etterlyser i sin glimrende bok med samme tittel? (Hør hennes podcast fra Vågsbygd misjonskirke.)

Forutsigbart og relevant

I august for om lag fem år siden var det noen ildsjeler i Kristiansand som inviterte til det første møtet i Touchpoint. Rundt 40 personer var til stede. Brannen for ungdommene var stor for å gjøre noe med akkurat denne situasjonen. For å skape et friere rom ble Touchpoint etablert utenfor menighetenes vegger, men med klare mål om å møte og utruste dem til et liv i menigheten om noen år fram.

  Historisk foto fra den første samlingen i Touchpoint som var i Kristiansand i 2013.

I dag er det om lag 600 unge voksne som i løpet av ei uke kommer på en samling i en av de fem Touchpoint-arbeidene vi har i Norge; Kristiansand, Lyngdal, Oslo, Grimstad og Bryne. Et nytt arbeid i en annen storby er også på gang. I tillegg er mange med i Connect-grupper, som er mindre fellesskap med 4-10 personer, der de blir kjent med hverandre og Gud.

Viktige nøkler i Touchpoint er forutsigbare møter med relevant forkynnelse og musikk, samt åpne fellesskap med andre unge voksne.

Et verktøy for menighetene
– I Touchpoint ønsker vi å ha to tanker i hodet på en gang: Vi vil nå kristne som står uten fellesskap, og vi ønsker å nå dem som ikke helt vet hva eller hvem de tror på, forteller Vetle Leksbø. Han er ny leder for det nasjonale Touchpoint-arbeidet i Misjonskirken UNG. Dessuten er han med på å starte Touchpoint Bergen. Vetle som i sommer avsluttet pastortjenesten i Bjølsen misjonskirke og har flyttet til Voss med familien.

Vetle Leksbø, nasjonal leder i Touchpoint.

– Touchpoint er ikke viktig i seg selv, men Touchpoint er et godt verktøy som kirkene kan bruke for å møte denne utfordringen, forklarer han.
– Vi tror at vi trenger fellesskap og arenaer som det er lett å invitere mennesker til, hvor formidlingen av evangeliet om Jesus er det sentrale. Samtidig ønsker vi å utruste mennesker, og hjelpe hverandre til å se hvordan hverdagslivet, studiet og jobben handler om å elske Gud og vår neste, forklarer sørlendingen ivrig.

Bergen får Touchpoint
– Jeg gleder meg over alt det flotte som skjer i vår sammenheng i sør. Men vi trenger å løfte blikket. Svært mange unge er innom byer som Bergen på et tidspunkt. Skal vi som kirker klare å nå unge voksne, så er det avgjørende viktig hvordan det går i de store byene.
Han forteller at de allerede er en god gjeng med bergensere og folk fra hele landet som starter Touchpoint Bergen.

– Vi vil lytte nøye til menneskers liv, innvendinger og spørsmål, samtidig som vi frimodig peker på Jesus. Og vi vil spille på lag med misjonskirkene og alt det gode som allerede skjer her. Vår bønn er at unge mennesker bevarer troen og kommer til tro, sier Vetle.
At dette er en viktig satsing bekrefter rapportene som har kommet de fem årene siden oppstarten i Kristiansand. Stadig nye ungdommer deltar og jevnlig tar ungdommer imot Jesus som sin frelser.

Tekst av Trond Filberg
Foto: Siv Elin Skoglund og Misjonsbladets arkiv.