Misjonskirken Norge er 135 år i dag

STIFTET 1884: På bildet ser vi Gustav Lammers (venstre øverst), Fredrik Franson (venstre nederst), Carl B. Falck (høyre øverst) og det første styret som ble valgt 8. juli 1884. I midten utdrag av de tolv vedtatte punktene for Den Norske Misjonsforbund. (Montasje: Misjonskirken Norge).

Misjonskirken Norge er 135 år i dag

I dag, mandag 8. juli 2019, er det på dagen 135 år siden frie misjonsforeninger stiftet Det Norske Misjonsforbund, som i dag heter Misjonskirken Norge. Men hva skjedde i forkant av at et forbund ble etablert?

Vekkelsestider preget samtiden i Norge, og samtidig ble Norges lover endret så det ble mulig å etablere kristen menigheter og organisasjoner utenfor statskirken. Landet var preget av de store utvandringene til Amerika, av skipsbygging og forflytninger i befolkningen. Bedrifter som følge av industrialiseringen, begynte å bli en viktig arbeidsplass for mange, og mange svensker flyttet til Norge i unionstiden mellom landene.

I den politiske spissen

Men om vi går noen år tilbake, var det en person som fikk stor påvirkning for endringene i Norges kristenliv. Han var sokneprest i Bamle, samt kirketegner og kunstner. Samtidig engasjerte han seg som ordfører, og i perioden 1939-44 ble Gustav A. Lammers stortingsrepresentant for Bratsbergs amt (Telemark). Han var den drivende kraften i Stortinget for å oppheve konventikkelplakaten, slik at folk kunne ha møter uten en prests tillatelse og lese fra Bibelen.

I 1848 ble Lammers sogneprest i Skien og kom med i byens haugianske vekkelsesmiljø. Intensitet og alvor preget hans prestetjeneste. Idealet var ekthet i troen. Mange reiste til Skien for å høre predikanten Lammers. I 1850 stod han i spissen for å oppføre et bedehus i byen, og i 1853 stiftet Lammers landets første indremisjonsforening i Skien.

Vekkelse og refs

I 1845 kom «Dissenterloven» som for første gang ga tillatelse til å organisere menigheter og trossamfunn utenfor statskirken. Utmeldelse av statskirken ble diskutert i mange kretser i 1850-årene.

Gustav A. Lammers (bildet) forsøkte i stedet å reformere statskirken innenfra, og det sies at da han talte opplevde folk at Ånden berørte dem på en ny måte, og vekkelsen preget gudstjenester og fellesskap.

Det kom sterke reaksjoner på Lammers tjeneste, og i 1856 fikk han en embetsmessig refs. Dette gjorde at han fikk «besvær i samvittigheten», og i en tale i sin egen kirke i Skien, den 22. juni 1856, utdyper han sitt syn på statskirken. Den 2. juli 1856 meldte Lammers seg ut av statskirken, og to dager senere stiftet han en ny, fri menighet i Skien.

De første menighetene

Den 4. juli 1856 i Skien stod Gustav A. Lammers for grunnleggelsen av landets første dissentermenighet med navnet «Den frie apostolisk-christelige Menighed». Fra starten var det 38 medlemmer med Gustav og hans kone, Henriette Nicoline, som de første i medlemsprotokollen. Menigheten vokste raskt til 200 medlemmer. Søndagsskole var på plass fra starten, og barna som var over ti år ble undervist av Gustav selv. Det var ingen tvil om at han hadde lag med barna fordi søndagsskolen ble omtalt som en gledesfest. I 1883 ble menigheten omorganisert og fikk navnet Skien frie Missionsforening.

En menighet med samme navn som i Skien ble stiftet i Tromsø. Fra 1840-årene var det frie vekkelsesmøter i byen med blant annet lekmannen Ole Voss og predikanten Anders Nilsen Haave. Oppstanden mot statskirken førte til flere utmeldinger i mai 1856, og i juni samme år ble den nye menigheten i Tromsø startet opp. I Justisdepartementets arkiv dokumenteres menighetens grunnleggelse til den 26. august 1856 med kjøpmann Johan Hansen som forstander. Han skriver i september at menigheten har de samme trosbekjennelse som menigheten i Skien, og i oktober skrev han et nytt brev på vegne av «De frie apostoliske christelige Menigheder».

Lammers kom til Tromsø i 1857 og stod som forstander i menigheten i ett år, før han reiste tilbake til Skien. På denne måten ble menighetene i nord og syd knyttet sterkt sammen. Menigheten i Tromsø har en uavbrutt historie siden dannelsen i 1856. Den het senere «Tromsø Frie Misjonsmenighet», og heter i dag «Frimisjonen Tromsø», og den er en av menighetene i Misjonskirken Norge.

I perioden fram til 1882 har vi dokumentasjon på at det var 37 Lammers-menigheter i store deler av landet, både Østlandet, Vestlandet, Nord-Norge og Trøndelag.

Allerede i november 1856 ble Den frie apostoliske christelige menighet etablert i Larvik, som i dag er Larvik misjonskirke. I løpet av få år oppstod det flere slike frie menigheter og grupper i Norge ettersom vekkelsen bredte seg. I september 1877 ble Oslo misjonskirke Betlehem stiftet som «Kristiania Ansgarii misjonsforening», etter en deling i en luthersk misjonsforening. Det oppsto ofte sterke brytninger i kristenfolket, der mange forlot statskirken og ble med i dissenterforsamlingene.

I perioden fram til 1882 har vi dokumentasjon på at det var 37 Lammers-menigheter i store deler av landet, både Østlandet, Vestlandet, Nord-Norge og Trøndelag. I 1863 holdt Lammers-menighetene en landskonferanse der de fastsatte prinsippet om samvittighetsfrihet med hensyn til dåpssyn og nattverdssyn.

C. B. Falck hadde en avgjørende posisjon årene før Misjonsforbundet ble stiftet. Skolelæreren fra Kristiansand kom til Skien, trolig i 1864, og sluttet som lærer og ble kjøpmann, for å være medlem i frimenigheten. En lærer måtte være medlem i Statskirken, og Falck oppgav derfor sitt læreryrke for å kunne være leder i den frie menigheten. Fra 1870 ble Falck reisesekretær for Lammers-menighetene, fram til 1882. Fra 1874 var han forstander i Skiens-menigheten, og i 1883 ble han redaktør for bladet «Morgenrøden» som ble et organ for de frie Lammers-menighetene.

Fransons initiativ

I 1882 ble det invitert til et landsmøte for de frie menighetene, og da dannet de en felles organisasjon som het «Fellesforeningen for Fri Misjon», og som til daglig ble kalt Frimisjonen. Samtidig dette året hadde Fredrik Franson kommet fra Amerika til Sverige. Der holdt han store vekkelseskampanjer. Falck ble sendt av Frimisjonen til Sverige for å oppleve Fransons møter, snakke med ham personlig og invitere ham til Norge.

Etter omfattende reisevirksomhet i Norge med vekkelse blant de lammerske misjonsforeningene og de frie foreninger og menigheter, var Fredrik Franson initiativtageren for å samle dem alle i et felles forbund. Han oppfordret hver menighet til å organisere seg som en forening, slik at også medlemmer i statskirken kunne være aktivt med. Franson var også den som formet mottoet «Guds barns enhet og synderes frelse».

Innkalling i fellesforeningen

I mars 1884 forelå det 12 ferdige punkter til grunnregler for den påtenkte fellesmisjonen i Norge. Det første punktet het: «Fellesforeningen benevnes: Det Norske Misjonsforbund». Man oppfordret med dette alle interesserte å se på forslaget til grunnreglene.

Innkallingen til Den frie Fellesmissionsforenings konferansemøte ble så annonsert til 8. juli 1884 i hovedstaden. Da møtte de frie misjonsforeningene og menighetene, mange med bakgrunn fra den lammerske vekkelsen.

Møtets hovedsak var å opprette en ny og mer organisert felles misjonsforening. Ved opprettelsen ble det understreket to forhold. Det ene var at hver misjonsforening og menighet står helt fritt, og det andre at «Misjonsforbundet ikke er noe nytt, men en fortsettelse av de lammerske frimenigheters arbeid».

På konferansemøtet ble det så bestemt at Misjonsforbundets bestyrelse (styret) skulle ha hovedstaden som «sete». Så valgte de styretsmedlemmer med A. Larson som ordfører, M. Hansen som sekretær og O. Andersen som kasserer. Øvrige medlemmer ble O. A. Hauge, B. J. Pettersen og C. B. Falck.

Ansatt og kontor

Fram til 1895 var alt det sentrale arbeidet drevet av personer som stod i annet lønnet arbeid. Konferansen i Trondheim i 1895 besluttet av styrets formann, som da var Johannes Christiansen, skulle ha lønnet arbeid fra Misjonsforbundet. De første årene fikk han bare delvis til dette.

I konferansen i 1902 ble det vedtatt i lovene at man skulle ansette en «misjonsforstander» på inntil tre år. Denne stillingen tituleres i dag som generalsekretær. Johannes Christiansen fra Larvik, ble valgt som den første til denne stillingen. I 1909 ble det bestemt at forbundskontoret skulle opprettes i Oslo.

I 2016 endret Det Norske Misjonsforbund navnet til Misjonskirken Norge.

Av Trond Filberg