Av Helene M. Gundersen
Vikarierende speiderkonsulent i Misjonskirken UNG
Fått speiderpuls
Noe av det jeg er mest takknemlig for, er at jeg har lært å sette pris på tempoet og roen som speideren byr på.
For ett år siden fortalte jeg min onkel at jeg hadde blitt speiderkonsulent i MSK. Han svarte med å bryte ut i spontan og høylytt latter. For å være ærlig var jeg litt usikker på om jeg skulle bli fornærmet eller om jeg skulle le sammen med ham. Det er nok ikke så mange av dem som har sett meg vokse opp, meg selv inkludert, som hadde sett for seg at jeg skulle jobbe i speideren. Men jeg er ekstremt takknemlig for muligheten til å gjøre det!
Jeg har lært mye dette året, både om speiding og om meg selv. Jeg har satt meg inn i speidertekniske uttrykk, lover og paragrafer, leirrutiner og speidermerker. I tillegg har jeg fått lov til å bli kjent med speidere i alle aldre. Noe av det jeg er mest takknemlig for, er at jeg har lært å sette pris på tempoet og roen som speideren byr på. Alt trenger ikke gå så fort hele tiden. Dessuten har skogen blitt min venn (eller i det minste en mindre fiende enn tidligere), og stillheten et sted der jeg kan møte Gud.
Både i Misjonskirken Norge og Misjonskirken UNG er vi stadig innom puls-begrepet i ulike varianter. Vi snakker om disippelpuls, pulsslag av levende tro i hjemmet og om å leve med hvilepuls. Mitt favorittbegrep her er hentet fra en lovsang fra Filadelfia Oslo, nemlig nådepuls.
Jeg øver meg på å leve med nådepuls, og å la Guds nåde være en fast rytme gjennom alle dagens gjøremål og i relasjoner til venner, familie og meg selv.
Min bønn for høsten er at denne nådepulsen skal være til stede i alle våre relasjoner, og ikke minst at vi skal finne ro og stillhet slik at vi kan høre Gud som hvisker: Min nåde er nok for deg!
