Siv Inger Fredagsvik Simonsen

BLE TATT PÅ ALVOR: Som barn opplevde Siv-Inger Fredagsvik Simonsen å bli inkludert i farens tjeneste som forkynner. – Det at noen trodde på meg, viste meg tillit og ga meg rom, var veldig viktig, sier hun i dag. (Foto: Kjell Erling Hagen)


Slipp de unge til!

– At jeg ble tatt på alvor som barn og slapp til i ulike tjenester fra jeg var 11 år, har vært avgjørende for troslivet mitt.

Siv-Inger Fredagsvik Simonsen er i dag ansatt i Stjørdal misjonskirke, med ansvar for barnearbeidet. Hun brenner for at menighetene slipper til eldre barn og tenåringer og gir dem ansvar, så de kan kjenne at de er viktige og at de kan utgjøre en forskjell.

– Men de må alltid kjenne at de ikke blir kastet ut på dypere vann enn de er trygge på. Derfor er det viktig at de får veiledning av en trygg voksen, mener Siv-Inger.

I Growing Young-prosjektet så man etter noen fellestrekk i menigheter som lykkes i å engasjere og bevare de unge. I studiet fant de at særlig ett trekk var kritisk: å prioritere barn og de unge, og deres familier.

Alene om troen på skolen

Å vokse opp i en aktiv, kristen familie i Trøndelag, med få andre kristne rundt seg, kan være tøft. Da Siv-Inger var ung, møtte medelever henne med uvitenhet og mobbing, men også med ærlige spørsmål som kunne føre til gode samtaler. Det å stå såpass alene, gjorde at særlig leiropplevelser ble viktige.

– Det å komme bort fra mobbing og få treffe andre kristne på min alder, har hatt veldig stor betydning! Å kjenne at jeg ikke var alene, fellesskapet, var så viktig, forteller hun i dag.

Men Siv-Ingers trosvandring begynner lenge før leirlivet startet. Som datter av en pastorpappa, og med en mor som også var engasjert i menigheten, var det en selvfølge at familien på fem dro i flokk og følge til gudstjenesten. I tillegg var troen synlig til stede i dagliglivet.

– Bibelen til pappa lå alltid fremme. Å se mamma eller pappa lese i Bibelen, var en naturlig del av hverdagen. Pappa tok også frem gitaren av og til og sang sanger fra Evangelietoner. Jeg husker ikke at vi leste så mye fra Bibelen sammen. I stedet hadde vi andaktsbøker vi leste fra. Ikke det at vi barna syntes det var så veldig spennende alltid, sier Siv-Inger med et smil.

Steg for steg

På en måte begynte forberedelsene til tjenesten i barnearbeidet i misjonskirken allerede da hun var barn. Faren, som reiste rundt i Trøndelag som evangelist, tok nemlig ofte med seg datteren, både på møtekampanjer og da han var leirprest på barne- og juniorleire.

– På forhånd fortalte han meg hva han skulle snakke om. Ofte hjalp han meg å slå opp det han skulle preke over, før han gikk opp på prekestolen. Han involverte meg på en måte i sin tjeneste fra jeg var lita. Steg for steg ble hun introdusert til stadig mer, og i slutten av tenårene debuterte hun som forkynner.

– Pappa var annonsert som forkynner, men han visste jeg hadde mye på hjerte, så han gav ordet meg. Det var kjempeskummelt, men trygt, fordi pappa, mentoren min, var der og hadde tro på meg. Debuten ble 5-10 minutter, før pappa prekte etterpå, minnes Siv-Inger.

– Det at noen trodde på meg, viste meg tillit og ga meg rom, var veldig viktig.

DETTE ER GROWING YOUNG

Hva gjør at noen menigheter tiltrekker seg og tar vare på de unge, mens andre menigheter opplever en flukt av unge mennesker? Dette var utgangspunktet for et fireårig forskningsprosjekt ved Fuller Youth Institute i USA. Her så man på fellestrekk ved menigheter der de unge forble i troen. Dette ble til Growing Young-prosjektet, der de påstår: «Alle kirker blir gamle. Strategiske kirker vokser seg unge».

De så på menigheter som hadde til felles at de «vokste seg unge». Disse engasjerte unge på en måte som gjorde at de vokste både åndelig, emosjonelt, misjonalt og i antall. Utover det var menighetene ulike i størrelse og stil. De tilhørte alle slags kirkesamfunn og de var fra hele USA. Forskerne snakket med 15-29 åringene i til sammen 259 menigheter, i tillegg til foreldre, pastorer og annen stab.

I studiet fant de at menighetene hadde seks fellestrekk, hvor det ene var kritisk: å prioritere barn og de unge, samt deres familier.

Illustrasjon av Growing young hjulet

DE SEKS FELLESTREKKENE:

  • Nøkkelringlederskap – Ha en strategi for å istandsette de unge til å få ansvar og tillit.

  • Empati med de unge – Ha forståelse for de unges leting etter identitet, tilhørighet og mening

  • Har Jesu budskap på alvor – Kort forklart handler det om at å leve med Jesus er innenfrastyrt, ikke utenfrastyrt. Det handler om en relasjon, ikke regler.

  • Har et varmt fellesskap på tvers av generasjonene. Det handler ikke om å være kul, men om å være tilgjengelig og nær. «Warm is the new cool.»

  • Prioriterer de unge og deres familier – Dette vises bl.a. i budsjettering. Videre slipper de unge til i ulike tjenester og foresatte får hjelp til å dele troen med sine barn.

  • De er de beste naboene – De betyr noe for andre, både lokalt og globalt. De evner å både være tro mot Bibelen og å elske sin neste på en nådig måte.

Les mer i boka «Growing Young» (Powel, Mulder, Griffin: Growing Young, Baker Books, 2016).

Ta de unge på alvor

I Growing Young er det ett punkt som er helt vesentlig. Om det mangler, er kanskje menigheten en god og tilsynelatende velfungerende menighet. Problemet er at den ikke vokser seg ung, dermed mister den neste generasjon. Dette kritiske punktet handler om å prioritere barn og unge og deres familier.

Man kan tenke at de fleste menigheter prioriterer denne gruppen. «Vi har jo søndagsskole», sier vi. Men dette handler om mer enn ord og program. Dette handler om at vi tar de unge på alvor, at de prioriteres i budsjetteringen og i gudstjenestene, og at familiene opplever å få hjelp til å være kristne i sine hverdager. Prioriteringen er rett og slett et vendepunkt, i følge Growing Young.

Sagt med «Growing Young-språk», utviste faren til Siv-Inger nøkkelringlederskap. Det vil si at han gav henne «nøkler» til å gjøre en tjeneste, og til å få mer og mer ansvar i den. Hun ble utrustet, mens han sto ved hennes side og gav trygghet og veiledning. Slik ble hun i stand til å ta mer og mer ansvar.b Hele tiden ble hun tatt på alvor. Som da hun som ti-åring ville starte søndagsskole med sin et år eldre kusine.

– Det kunne så lett ha blitt avfeid som barns lek, men pappa tok oss på alvor. Han hjalp til med planlegging, veiledet og var en god mentor.

Og nettopp det at han tok meg på alvor har hatt stor betydning for at jeg fortsatt er i tjeneste. Mange av de prinsippene jeg bruker i dag, 35 år senere, kan jeg takke pappa for.

Gir det videre

Et av disse prinsippene handler om å gi det videre til neste generasjon. I dag er Siv-Inger mor til fire, og forsøker å gi det videre blant annet ved å invitere barna sine inn i tjenesten. Hun er imidlertid vàr for at de skal ønske det selv; hun vil ikke presse dem inn i en tjeneste de ikke ønsker.

– Han eldste var med en stund i søndagsskolen, men det passet ikke for ham. Og det er helt greit! 13-åringen derimot, liker det, og er aktivt med både der og i styret for fritidsklubben vi har for barna på mellomtrinnet.

Barnelederen fra Stjørdal har et ønske om å gjøre mer av det hun lærte av sin far og mentor.

– Tenk så fint om vi kunne latt tweensa, de som har lyst, få være med i de forskjellige tjenestene i menigheten. Det er mange oppgaver og det er mye barn også kan involveres i, mener Siv-Inger. Hun er opptatt av å få fram at de som er med og tjener, ikke taper noe på det.

– Mange tenker at barna går glipp av noe om de ikke er på tweens, men heller er med som medhjelper på søndagsskolen. Jeg tror at de som ønsker å være med som hjelpeleder, vinner på det gjennom de erfaringene de får.

Bevisste ledere som lytter

– Jeg er opptatt av å la eldre barn og tenåringer få muligheten til å få ansvar, så de kjenner at de er viktige og at de kan gjøre en forskjell. Men de må alltid kjenne at de ikke blir kastet ut på dupere vann enn de er trygge på. Derfor er det viktig at de får veiledning av en trygg voksen.

I dag har Siv-Inger ansvaret for de som er så gamle som hun selv var da hun begynte som leder i søndagsskolen. Hun har ikke glemt hvordan det var:

– Det er viktig å ta de unge på alvor, både på søndagsskolen og på fritidsklubben Share. Men vi må også hjelpe foreldrene, slik at de blir i stand til å være lydhøre for de unges endringer, refleksjoner og spørsmål. Ikke minst må vi også involvere foreldrene.

Siv-Inger opplevde å bli tatt på alvor og ble utrustet som en nøkkelleder. Videre opplevde hun å ha en god relasjon til menighetens eldre, blant annet sin far, og at hun ble møtt med empati. Jesus inviterer til handling og deltakelse, og nettopp denne utfordringen ble gitt til Siv-Inger: hun ble involvert. Det varme fellesskapet opplevde hun både i familien, men også i menigheten der de eldre så henne og heiet på henne. Til slutt lærte hun at man kan bety en forskjell i samfunnet man er en del av, noe som fi kk utslag i «nattklubben» hun var med på å starte i slutten av tenårene.

Av Linda Andernach Johannesen

Link til Levende tro ressurser

Link til ressurser for ungdomsarbeid

© 2017 Misjonskirken Norge
Designet & utviklet av Innovativ Design

X