PASTORFAMILIE: Andres Sorbera og kona Sonia er nytt pastorpar i Misjonskirka Kristiansund. Her sammen med sønnen Luka, mens yngstejenta Gabriella sover.
Begeistring i Kristiansund
Andrés Sorbera innsatt som hovedpastor i Misjonskirka Kristiansund. Samtidig ble Ben Solberg takket av etter lang og tro tjeneste.
Høsten 2017 møttes 12 voksne mennesker i Misjonskirka Kristiansund for å avklare hvem som ville menighet – eller om de måtte avvikle. I midten av januar 2023 var det jubelhelg med fulle hus og to flotte lovsangskor i aksjon.
Menighetens reise har vært lang. Den er ikke over. Men det er mange lyspunkt og vendepunkt på vandringen. På mange måter er det en beretning om Guds hånd og en vei midt i det som ikke alltid virket så åpent.
Takkefest for Solberg
La oss begynne med festene. Lørdag 14. januar ble Ben Solberg takket av etter lang og trofast tjeneste som pastor i ulike misjonskirker siden 1990. Sammen med kona Tove, har han betjent Trysil, så 16 år i Kristiansund, før Moflata, Larvik og til sist Kristiansund igjen. Byen på Nord-Møre har vunnet deres hjerte, det er på mange måter deres hjem.
Hjertevarme takkehilsninger ble markeringen på denne delen av Tove og Bens yrkesliv. Nå fortsetter tjenesten på andre vis, ut fra Stavern der paret nå bor. Ben ser fram til å fortsette å undervise, forkynne, samtale og veilede – og er disponibel for storfellesskapet fremover.
Velkomstfest for ny pastor
Avtakkingen av Ben ble farget av gleden over nyansatte Andrés Sorbera, som startet som menighetens pastor 1. januar i år. Andrés kom til Norge, utsendt av Ungdom i Oppdrag, og fikk i 2009 kontakt med blant annet Ben som da var på Moflata i Skien.
I 2015 flyttet Andrés til Kristiansund og ble barne- og familiearbeider i misjonskirka. Dessverre ble oppdraget kortvarig grunnet økonomi. Andrés jobbet deretter i en av Den norske kirkes menigheter i Kristiansund, med barn og familie, i sju år. Både han og kona Sonia (fra Spania) har et kall til Kristiansund, er sendt til byen og folket der. Nå er de tilbake i Misjonskirka, Andrés som hovedpastor. Begge klar for sitt nye virke.
Tidligere kollegaer fra Kirklandet kirke og nåværende «kollegaer» i Frivillighetssentralen Kristiansund – der Andrés er hver onsdag – heiet ham inn i denne nye tjenesten da han ble innsatt i misjonskirka søndag 15. januar. Det er forventning og glede å spore over Guds vei.
Tove og Ben Solberg får takk og gave av menighetsrådgiver Anne Margrethe Mandt-Anfindsen.
Pastorinnsettelse av familien Sorbera i Misjonskirka Kristiansund.
Ingen selvfølge
Veien fra det spennende møtet med de tolv som ville finne ut om menigheten var liv laget, til festhelgen i januar har vært broket. Denne høstdagen i 2017 hadde menigheten ingen pastor. Ingen ville sitte i lederskapet. Men av de tolv var det ni som ville satse, og de dannet ei arbeidsgruppe. Gruppa satset på relasjonsbygging og fordelte de nødvendige ansvar og oppgaver. Ingen skulle stå alene, alle skulle stå sammen med én eller to. En arbeidsgivergruppe på tre ble oppnevnt, og gruppas hovedmandat ble å finne menighetens neste pastor.
Det ble Ben, som fikk noen måneder før koronaen slo til. Mens menighetslivet ble nedstengt og annerledes, oppsto nytt liv: lovsangskoret Bless så dagens lys. Koronaårene har vært krevende – også i Kristiansund. Pastor Ben har måttet avrunde sin tjeneste av helsemessige årsaker. Midt i dette ble kontakten med Andrés Sorbera styrket. Nå er han menighetens pastor, og det er stor takknemlighet på alle kanter – ikke minst hos pastor Ben som i mange år har heiet frem sin etterfølger.
Nytt liv
De siste årene i nordvestlandsbyens misjonskirke er en beretning om håp. Om å våge å gå selv om man er få. Om endringsvilje. Om trofasthet. Om betydningen av å bygge og jobbe med relasjoner. Om at Gud kan finne en vei der det ser veiløst ut.
Arbeidet er ikke slutt. Fortsatt er det en frivillig kjerne som bretter opp ermene og gjør en kjempejobb. Men lyspunktene er så mange. Og bare så det er sagt: I en ganske liten by ved havet, har en ikke så stor menighet to fabelaktige lovsangskor – Adore og Bless – som kunne stått på en hvilken som helst scene i Misjonskirken Norge.
Av Anne Margrethe Mandt-Anfindsen