Edin Løvås blir regnet som retreatbevegelsens far i Norge. Evangelisten og skribenten var alles forkynner i kirke-Norge. Han har også designet disippelkorset.
Edin «Siggen» Løvås ble født den 26. november 1920 i Egersund. Foreldrene het Paula og Enok Løvås. I 1930 flytter moren, Edin og søsken til Oslo. I 1945 giftet Brita og Edin seg. Deres førstefødte datter dør i fødselen. Etter hvert kommer guttene Eivind og Trond. Mens Edin var på sine mange reiser, var det Brita som var familiens samlingspunkt hjemme på Kornsjø.
Natt til 1. november 2014 sovnet Edin inn på Halden sykehjem, nesten 94 år gammel. Han ble begravet fra Prestebakke kirke i Halden fredag 14. november.
En av de mest brukte biblene til Edin Løvås og reisevesken hans.
Omvendelsen
Snekkersønnen Edin var bedehusgutten fra vest som ble en ung Oslo-mann. I den grad han har et omvendelsesøyeblikk er det midt i trafikken på vei til vekkelsesmøte i Oslo misjonskirke Betlehem en januardag i 1939. På vei til menigheten der han ble konfirmert, får han en opplevelse midt i trafikklarmen i Toftes gate. Der er som Jesus stiller seg foran Edin og spør: «Vil du?», og Edin svarer: «Ja, jeg vil!». Så går Edin til menigheten som da var i Oslo sentrum, og inn i bønnerommet. For sitt indre blikk ser han navnet sitt tegnes ned i Livets bok.
Denne opplevelsen med «Kristus-møtet», ble retningsgivende for Edin liv: det skulle dreie seg om Jesus Kristus.
I 2005 holdt Edin en tale på sommerstevnet i Grimstad, som mange regner som hans «testamente» og viktigste budskap om å være en Kristus-disippel. Se og hør hele talen – klikk her.
Predikant for alle
Under andre verdenskrig, fra 1939 til 1942 studerte Edin ved Misjonsskolen, som var forløperen til Ansgarskolen. Han ble ordinert i Misjonsforbundets årskonferansen i Oslo 1942, og i august samme år ble han ansatt i Nordmøre krets. Fra september 1944 til 1953 var han ansatt som evangelist i Misjonsforbundet, og 1953-54 var han 2. pastor i Oslo misjonskirke Betlehem. Fra 1955 til 1958 var han landsevangelist i Misjonsforbundet, og deretter fri evangelist.
En gudstjeneste er en rast underveis til himmelen.
I 2006 mottok Edin Løvås Kongens Fortjenestemedalje i gull for oppbygging av retreatarbeidet.
Retreatbevegelsens far
Edin regnes som retreatbevegelsens «far» i Norge. Fra midten av 1950-årene var med å bygge opp Sandom retreatsenter der han senere ble heltidsansatt fra september 1972. For denne innsatsen fikk han, 20. juni 2006, Kongens Fortjenstmedalje i gull, overrakt av fylkesmann Anne Enger Lahnstein.
Men Edins Kristus-søken og retreatbevegelsen som i dag anerkjennes av Misjonsforbundet (heter i dag Misjonskirken Norge), fikk en barsk start. Etter mange år som omreisende predikant kom Edin i åndelig krise. Han trakk seg tilbake, men samlet noen venner rundt seg for samtaler.
Stiftet «Disippelkretsen»
I leiligheten til Hildur og Thorolf Berg i Oslo, var Edin og sju menn samlet 3. oktober 1954. Da besluttet de seg for å opprette et økumenisk ordensbrorskap på bibelsk grunn. Hensikten var å ha noen konkrete rammer for å forsterke sitt disippellivet med Jesus Kristus. I seks punkter om bønn, bibellesning, nattverd, sjelesorg og tiende, var det ikke et religiøst tvangsmønster, men praktiske mål for å være i kontakt med «Guds nådestrømmer», som Edin beskriver det selv i biografien «Snekkersønnen».
Edin Løvås i yngre år.
De kalte ordenen for «Disippelkretsen», og foruten Edin og Thorolf bestod gruppa av blant annet Ingulf Diesen, Sigmund Koestøl, Ingolf Nohr og Ole Flermoen. Året etter var ordenen også åpen for kvinner. Selv om de aldri var mer enn ti personer og hadde en svak økonomi, fikk de støtte fra flere.
Etter å ha vært på utkikk etter et sted for retreat kom de over en gammel bondegård i Lom kommune. Gården het Sandom, som Fredik Botten eide. Dagene 5.-8. juli 1955 gjennomførte de Skandinavias første retreat på Sandom, og den 1. juni 1956 kjøpte de gården. Ordenen var en «selvstendig, ekumenisk institusjon» og ikke en del av Misjonsforbundet. Hovedvekten av de som var i Disippelkretsen og deltok i retreat, hadde samtidig sin tilhørighet her.
Ingen bør ha sin identitet i sitt eget trossamfunn, sin egen kirke eller bevegelse. Vi bør se på oss selv først og fremst som kristne, først som disipler, først som Kristi etterfølgere.
Sitat fra «Enhetsfolket» av Edin Løvås (1986).
Dro til Sverige
I Misjonsforbundet var ledelsen på dette tidspunkt sterkt kritisk til aktivitetene i Lom. I 1959 skrev misjonsforstander Brændeland i Misjonsbladet i nr. 22, at «Hverken Disippelkretsen eller Retreathjemmet har noe med Det Norske Misjonsforbund å gjøre». Bakgrunnen for denne uttalelsen var blant annet oppslag i blader og aviser. Edin kom med et tilsvar i Misjonsbladet nr. 24, der han forklarer misforståelser og deres motiver med retreatarbeidet. Han skriver at «den alt overveiende del av Disippelkretsens medlemmer er misjonsforbundere, og at henimot halvparten av våre retreatgjester er misjonsforbundere». Edin understreker at dette arbeidet ikke er for å ta et skritt bort fra Misjonsforbundet, men for å styrke og hjelpe Misjonsforbundet.
Edin ble senere oppfordret i predikantkonferansen i 1966 om å melde seg ut av Predikantforeningen i Misjonsforbundet. Men Edin ble aldri ekskludert, og han meldte seg ikke ut. Derimot ble det som fri evangelist, vanskelig å få engasjement som forkynner i menighetene. I mer enn ti år var han fraværende i norsk frikirkelighet. I stedet reiste Edin ofte til Sverige som predikant, og i en årrekke var han forkynner i den svenske søsterkirken. I denne perioden ble retreatarbeidet samtidig utvidet i Norge.
Fra Sandom retreatsenter vokste det etter hvert fram flere steder for retreat, så som Thomasgården i Kornsjø og Lia Gård på Koppang. I dag er det kristne fra hele kirkelandskapet som søker Kristus i stillhet og fellesskap på disse stedene.
Vår tid trenger Kristus-disipler.
Tatt inn i varmen
I 1963 var Ingulf Diesen blitt misjonsforstander (nåværende generalsekretær), og han besøkte selv Sandom og deltok i retreat. Utover 1970-tallet endret innstillingen og klima seg til Edin. I 1978 ble Edin Løvås invitert til å holde foredrag i predikantkonferansen i Misjonsforbundet. Hans foredrag høstet applaus. I 1983 stod han som hovedtaler på NMUs landsleir, og Bjørn Øyvind Fjeld som var misjonsforstander fra 1981, var positiv til Edin. På 100-årsjubileet i 1984 talte Edin på ett av kveldsmøtene, og snart var han en av hovedtalerne på Liv & Vekst sommerfestival.
Et velsignet testamente
En av Edins siste taler var på Liv & Vekst sommerfestival i 2009. Da delte Edin sitt livs testamente – om disippelskap – så tilhørerne var sterkt berørt. Til slutt lyste han velsignelsen over alle med løftet arm og kraftfull røst.
Edins velsignede hender og enkle ord har formant, inspirert, beriket og formet norsk kirke- og kristenliv langt utenfor egne rekker. Hans kjærlige raushet og gode replikk for hendelser i hverdagen skapte nærhet og vennskap. Han ble «alles Edin» i kirke-Norge. Men han tilhørte bare en, Jesus Kristus.
Edin Løvås velsigner forsamlingen på Liv & Vekst sommerfestival i 2004. Rune Fridell står til høyre. (Foto: Anne Margrethe Mandt-Andfindsen, Misjonsbladet)
Disippelkorsets designer
Hva symboliserer disippelkorset? Disippelkorset er et symbol for Jesus Kristus som person. Det symboliserer også korsfestelsen, oppstandelsen, himmelfarten og gjenkomsten – og det er et symbol for de som er oppreist med Kristus til en trygg selvrespekt og en sunn stolthet. I de buede korsarmene er det som om Kristus inviterer og sier: kom til meg, for jeg har tatt din synd på meg på korset». Det er Jesus Kristus som rekker ut sine armer som for å favne hele verden. Men også armer som peker oppover, et håp om oppstandelse og himmel over livet.
Slik skrev Edin selv om bakgrunnen for designet av disippelkorset:
«I mer enn femti år spekulert på hvordan jeg skulle kunne finne et enkelt symbol som både kunne fortelle om korset og oppstandelsen og fram for alt om ham selv, Jesus Kristus som person. Og plutselig slo formen på disippelkorset ned i meg som en liten åpenbaring. I full fart tegnet jeg dette korset, og forstod med en gang at dette var løsningen. Jeg kjenner meg også overbevist om at det var Den hellige ånd som gav meg ideen. Litt spøkefullt har jeg, i det siste, sagt at jeg brukte femti år, sammen med gode medarbeidere, til å få retreatbevegelsen utbredt og brukt, men fem sekunder på å bli designer av dette symbolet. Nå er jeg bare overveldet av den fine mottagelsen og den store interessen det har blitt for disippelkorset.»
Disippelkorset er et patentert åndsverk som eies av Løvås-familien. Misjonskirken UNG forvalter salg av smykker med disippelkorset. I logoen for Misjonskirken Norge er disippelkorset benyttet etter godkjenning. disippelkors.no
«Liksom kompassnålen som alltid peker mot den magnetiske nordpol, peker Edin på personen Jesus Kristus».
(Sitat av Sveinung Lorentsen og Jarle Råmunddal på Edins 90-årsdag.)
Forfatter og skribent – alvor og humor
Edin skrev små hefter med praktisk veiledning for åndelig liv i hverdagen, samling med muntre historier fra livet og viktige budskap om kristenlivet og fellesskapet. I perioden 1950 til 2010 skrev han nærmere 50 slike bøker og hefter, samt en rekke artikler og innlegg. Flere av Edins bøker og hefter er oversatt og utgitt i andre land, og bak utgivelsene står blant annet Ansgar forlag, Luther forlag, Verbum forlag, Hermon forlag og Cappelen forlag.
De tre første utgivelsene hans het «Kanskje dette er vegen?» (1950), «Åndelige øvelser for en Kristus-disippel» (1952) og «Vi vil ham» (1955). «Hundre Jesus-meditasjoner» som ble utgitt første gang i 1976, er trykket i mange opplag. I 2002 kom boken «Minutter med Jesus: 365 enkle øvelser i Jesus-meditasjon», som er oversatt til flere språk og solgt i over 200 land. Humorboka «Småmuntert» og den modige boka «Maktmennesket i menigheten» (1987), illustrerer noe av bredden i hans rike forfatterskap.
Andre titler han stod bak var «Vend deg om i glede» (1989), «Hellig og alminnelig» (1991), «Bønnen har mange rom» (1993), «Gud har et ansikt» (1994), «Hverdagsbilder med overlys» (1994), «Vår tid trenger Kristus-disipler» (1995), «Liturgi for lavkirkelige» (2004) og «Gode ord på vandringen» (2007).
Flere av Edins bøker kan leses på nettsiden til Nasjonalbiblioteket.
Skrevet av redaktør Trond Filberg.
Oppdatert 27.08.2020.
Foto: Misjonsbladets arkiv.
Les om flere pionérer og historiske personer i Misjonskirken Norge.
www.misjonshistorie.no
Kilder: Misjonsbladets arkiv, bøker og artikler av Edin Løvås, biografien «Snekkersønnen» av Knut Grøvik, samt minneord av Peter Halldorf og Anne Margrethe Mandt-Anfindsen.
Ny bok 2020: Veien videre, arven etter Edin Løvås – klikk her.
Biografien om Edin, «Snekkersønnen», er tilgjengelig å lese digitalt hos Nasjonalbiblioteket – klikk her.
Edins første bok, «Kanskje er dette vegen?», ugitt i 1950 på Ansgar forlag, kan leses digitalt – klikk her.
