Det var to forhold som særlig påvirket grunnlaget for at Det Norske Misjonsforbund ble stiftet, det som siden 2016 heter Misjonskirken Norge. Det ene var endringene i Norges lover. Det andre var en vekkelsesbevegelse med fri forkynnelse om omvendelse og Åndens nærvær, flere steder i landet i og utenfor statskirken.

Ulovlig virksomhet

Fram til 1845 var det i Norge ikke tillatt å starte menigheter og trossamfunn utenfor statskirken. For fra 1741 hadde kong Christian VI av Danmark og Norge innført et lovforbud som sa at legpredikanter ikke kunne holde «gudelige forsamlinger» (konventikler) uten sogneprestens godkjennelse. Loven gikk under navnet «Konventikkelplakaten».

Etter at grunnloven ble vedtatt i 1814, ble konventikkelplakaten beholdt som norsk lov, selv om landet var fritt fra Danmark og tvunget i union med Sverige. Men opprøret mot loven ble stadig større.

Les mer om Hans Nielsen Hauge (1771-1824) >>

Ikke minst var Hans Nielsen Hauge en av de ivrigste legpredikantene som brøt med konventikkelplakaten og skapte en hel folkebevegelse i opprør mot lydighetskulturen fra statskirken og myndighetene. Han fikk både bøter og fengselsopphold for overtredelse av konventikkelplakaten og uttalelser som fornærmet prestene.

I 1824 døde Hauge, men Hauge-bevegelsen fortsatte å prege opprøret mot «øvrigheten». Samtidig ble bevegelsen en innflytelsesrik gruppe i Stortinget med over 30 representanter i første halvdel av 1880-tallet. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842 med haugianere i spissen, og de deltok aktivt i etableringen av flere lokale misjonsforeninger fra 1850.

Lovene endres

Det var også i 1842 at Konventikkelplakaten ble opphevet, og det ble gitt dispensasjoner for å opprette kirkesamfunn blant kvekerne og katolikker. Tre år senere, 1845, ble den såkalte «Dissenterloven» innført. Lovens fulle navn var «Lov angaaende dem der bekjende sig til den Christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken». Det ble da lovlig å organisere menigheter og trossamfunn utenfor statskirken, og de neste årene var det heftige diskusjoner om å melde seg ut av statskirken.

• «Dissenter» kommer fra engelsk, avledet av dissent (verb), fra latin «dissentire», i betydningen «være uenig / ha en annen mening». I kristen sammenheng i Norge ble ordet brukt om kristne som ikke stod som medlemmer i statskirken. «Dissens» kan forklares ved at man har en mening som skiller seg fra flertallet, f.eks. i politikk eller juss.

Meldte seg ut etter refs

Sokneprest Gustav A. Lammers i Skien hadde etter et opphold i Tyskland, opplevd fornyelse i Ånden. Folk opplevde at når han talte berørte det dem på en ny måte, og vekkelse preget gudstjenester og fellesskap. Dette skapte reaksjoner, og i 1856 fikk Lammers embetsmessig refs. Dette gjorde at han fikk «besvær i samvittigheten», og i en tale i sin egen kirke i Skien, den 22. juni 1856, utdyper han sitt syn på statskirken. Den 2. juli 1856 meldte Lammers seg ut av statskirken, og to dager senere stiftet han en ny, fri menighet i Skien.

De første menighetene

Den 4. juli 1856 i Skien stod Gustav A. Lammers for grunnleggelsen av landets første dissentermenighet med navnet «Den frie apostolisk-christelige Menighed».

Fra starten var det 38 medlemmer med Gustav og hans kone, Henriette Nicoline, som de første i medlemsprotokollen. Menigheten vokste raskt til 200 medlemmer.

I 1883 ble menigheten omorganisert og fikk navnet Skien frie Missionsforening, og året etter var menigheten, som i dag heter Skien misjonskirke, med på å danne Det Norske Misjonsforbund.

I Tromsø ble en menighet stiftet med det samme navnet. Der hadde det vært frie vekkelsesmøter fra 1840-årene, blant annet med lekmannen Ole Voss og predikanten Anders Nilsen Haave. Motstanden til statskirken i Tromsø førte til flere utmeldinger i mai 1856, og i juni samme år ble den nye menigheten i byen startet opp.

I Justisdepartementets arkiv dokumenteres menighetens grunnleggelse til den 26. august 1856 med kjøpmann Johan Hansen som forstander. Han skrev i september at menigheten har den samme trosbekjennelse som menigheten i Skien, og i oktober skrev han et nytt brev på vegne av «De frie apostoliske christelige Menigheder».

Gustav Lammers kom til Tromsø i 1857 og stod som forstander i menigheten i ett år, før han reiste tilbake til Skien. På denne måten ble menighetene i nord og sør knyttet sterkt sammen.

Menigheten i Larvik

I Larvik ble det stiftet en Lammers-menighet 22. november 1856 med navnet «Den Frie Apostoliske Christelige menighet». Stifterne var trolig personer som hadde vært med i Lammers-vekkelsen i Skien. Menigheten i Larvik og forstanderen ble registrert hos myndighetene, og det var 6 medlemmer i 1861. Av protokoller går det fram at de var representert på frimenighetenes landskonferanse helt fram til 1877. Fra da av ble det holdt møter og bønnemøter i så skiftet navn til «Larvik frie misjonsforening».

Den 26. mars 1883 var det 16 venner i Joh. Gundersens hjem på Langestrand sammen med Fredrik Fransson, som besøkte tidligere Lammers-menigheter. Denne påsken talte han i Larvik. Denne datoen i 1883 regnes i dag som stiftelsesdatoen for Larvik misjonsmenighet, som i dag heter Larvik misjonskirke. Men røttene kom fra Lammers-menigheten stiftet i 1856. Menigheten var representert på stiftelsen for Det Norske Misjonsforbund i 1884, og de fikk en betydelig rolle de første årene i Misjonsforbundet.

Mens Lammers gikk tilbake til statskirken etter få år, fortsatte Lammers-menighetene sin virksomhet. I perioden fram til 1882 har vi dokumentasjon på at det var 37 Lammers-menigheter i store deler av landet, både Østlandet, Vestlandet, Nord-Norge og Trøndelag.

Misjonsforeningen i Oslo

I Oslo stod ikke de lammerske menighetene særlig sterkt. I 1870-årene ble det dannet en luthersk misjonsforening som hadde fellesskap med den lammerske frimenigheten i Oslo, men ga sine medlemmer samvittighetsfrihet i dåpsspørsmålet og medlemskap i statskirken.

Foreningen i Oslo var preget av mange svensker som kom til byen på denne tiden. I 1877 fikk foreningen en krise i spørsmålet om forsoningslæren og vilkårene for medlemskap. Den ene parten ville forlate det «lutherske», og foreningen ble delt i to like store grupper.

Gruppa som ville ha det lutherske særmerket, fikk beholde foreningens eiendom, mens den andre gruppa stiftet 23. september 1877 foreningen «Kristiania Ansgarii misjonsforening», som i dag er Oslo misjonskirke Betlehem, den største menigheten i Misjonskirken Norge. I 1881 ble foreningen så slått sammen med den lammerske menigheten i Oslo, og de het fra da «Den frie kristne menighet og misjonsforening».

Falck og Franson

C. B. Falck

Christen B. Falck hadde en avgjørende posisjon årene før Misjonsforbundet ble stiftet. Skolelæreren fra Kristiansand kom til Skien, trolig i 1864, og sluttet som lærer og ble kjøpmann, for å være medlem i frimenigheten. Fra 1870 ble Falck reisesekretær for Lammers-menighetene, fram til 1882. Fra 1874 var han forstander i Skiens-menigheten, og i 1883 ble han redaktør for bladet «Morgenrøden».

I 1882 kom Fredrik Franson fra Amerika til Sverige. Der holdt han store vekkelseskampanjer, blant annet i Norrköping og Linköping. Falck ble sendt av menighetene i Norge til Sverige for å oppleve Fransons møter, snakke med ham personlig og invitere ham til Norge.

Fredrik Franson

Den 1. januar 1883 kommer Fredrik Franson til Norge i et kraftig snøvær som forsinket ham på reisen. Samme kveld skal han tale i et møte i Møllergaten 8 i Oslo. Møtet var godt i gang da Franson er framme. Rapporter forteller at tjue  personer ble omvendt allerede i dette møtet, og så var det vekkelesesmøter resten av uka. Fra Oslo reiste Franson til Lammers-menigheten i Larvik som var etablert i november 1856. Her var vekkelsesmøter allerede i gang med Erik Andersen Nordquelle og Severin Larsen. Franson fikk menigheten med på å omorganisere seg til en fri misjonsforening, før han reiste til Skien. Vekkelsesbrannen fortsatte også her, og Lammers-menigheten i Skien ble til en fri misjonsforening.

Videre dette året besøkte Franson stedene Kongsberg, Arendal, Grimstad og Kristiansand, Hitra, Bergen, Kristiansund, Trondheim, Tromsø, Hammerfest, Bodø, Brønnøy, Ålesund, Drammen, Sandsvær, Moss og Kongsvinger. Noen av stedene var han to ganger. Ludvig Ellingsen fulgte ham på mye av reisen. Rapporten sier at responsen i Grimstad og Kristiansand var heller lunken, mens i Arendal ble det «herlige pinsemøter» og mange mennesker frelst.

Franson vurderte situasjonen etter denne omfattende rundreisen. Hans syn på en felles organisasjon la mindre vekt på om personer gikk ut av statskirken. Det var viktigere for ham at alle frie forsamlinger ble omdannet til frie misjonsforeninger der også statskirkemedlemmene kunne være med. Han mente at vekkelsen som han hadde opplevd i landet, ikke hadde vært mulig uten Lammers-menighetenes banebrytende frie arbeid. Så anbefalte han at alle misjonsforeninger som var store nok burde ha to predikanter, en i byen og en for distriktet omkring der foreningen var.

Det Norske Misjonsforbund stiftes i 1884

Hvordan var det norske samfunnet i 1884? I januar ble Venstre dannet som landets første politiske parti, tett etterfulgt av Høyre. De innfører parlamentarisme i Norge, som da hadde et innbyggertall på om lag 1,9 millioner mennesker. Cecilie Thoresen som var første kvinne med examen artium, startet som student ved Universitetet i Oslo.

Det var dette året Misjonsforbundet ble stiftet. Men hvordan skjedde det?

I perioden fra 1856 til 1882 ble det startet flere titalls Lammers-menigheter i store deler av landet; både på Østlandet, Vestlandet, Nord-Norge og Trøndelag. De hadde etter hvert egne landskonferanser. Og allerede i 1863 holdt Lammers-menighetene en landskonferanse der de fastsatte prinsippet om samvittighetsfrihet med hensyn til dåpssyn og nattverdssyn. Dette gjelder fortsatt for våre menigheter.

I 1882 ble det igjen invitert til et landsmøte for de frie menighetene, og da dannet de en felles organisasjon som het «Fellesforeningen for Fri Misjon», og som til daglig ble kalt Frimisjonen.

I 1883 var det igjen et viktig møte i Kristiania (Oslo). Da kom det representanter fra mange av Lammers-menighetene, blant annet Skien, Larvik, Kongsberg, Drammen, Eidsvoll, Odalen. På dagsorden stod organisasjonsarbeidet for stiftelse av «Det norske Missionsforbund»!

I mars 1884 forelå det 12 ferdige punkter til grunnregler for den påtenkte fellesmisjonen i Norge. Det første punktet het: «Fellesforeningen benevnes: Det Norske Misjonsforbund». Man oppfordret med dette alle interesserte å se på forslaget til grunnreglene. Innkallingen til Den frie Fellesmissionsforenings konferansemøte ble så annonsert til 8. juli 1884 i hovedstaden. Da møtte de frie misjonsforeningene og menighetene, mange med bakgrunn fra den lammerske vekkelsen. Møtets hovedsak var å opprette en ny og mer organisert felles misjonsforening.

På denne årskonferansen møtte representanter fra Skien, Larvik, Bergen, Kristiansund, Kongsberg, Drammen, Eidsvoll og hovedstaden. I tillegg til disse stedene var det opprettet frie misjonsforeninger og menigheter en rekke steder, blant annet Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund og Arendal.

Ved opprettelsen ble det understreket at hver misjonsforening og menighet stod helt fritt til å utøve sin virksomhet. For det andre ble det påpekt at «Misjonsforbundet ikke er noe nytt, men en fortsettelse av de lammerske frimenigheters arbeid».

Misjonsforbundets første styre

På årskonferansen i 1884 ble det bestemt at Misjonsforbundets bestyrelse (styret) skulle ha hovedstaden som «sete».

Det første styret i 1884. (Klikk på bildet)

Så valgte de styretsmedlemmer med A. Larson som ordfører, Mathias Hansen som sekretær og O. Andersen som kasserer. Øvrige medlemmer ble O. A. Hauge, B. J. Pettersen og Christen B. Falck.

I årene som fulgte var det uenighet om hvor setet for Misjonsforbundet skulle være, og det ble flyttet ut av hovedstaden og tilbake igjen. Det varierte også om bestyrelsen kun skulle bestå av personer fra hovedstaden, eller om det skulle være fra forskjellige byer.

I perioden 1890-93 var «setet» i Larvik med representanter fra Larvik og Skien, og fra 1893 ble det endret igjen med «sete» i Drammen og styremedlemmer fra Oslo, Lysaker og Drammen.

Sentrale stillinger

Fram til 1895 var alt det sentrale arbeidet drevet av personer som stod i annet lønnet arbeid. Konferansen i Trondheim i 1895 besluttet av styrets formann, som da var Johannes Christiansen, skulle ha lønnet arbeid fra Misjonsforbundet. De første årene fikk han bare delvis til dette, og i konferansen i 1902 ble det vedtatt i lovene at man skulle ansette en «misjonsforstander» på inntil tre år. Denne stillingen tituleres i dag som generalsekretær.

Johannes Christiansen fra Larvik, ble valgt til stillingen som den første misjonsforstanderen. I 1909 ble det bestemt at forbundskontoret skulle opprettes i Oslo, og at det skulle ansettes en misjonssekretær for kontoroppgaver. Odolf Larsen ble ansatt som misjonssekretær, og han fikk ansvar for innsamlingene i fellesskapet.

I 1928 ble Larsen ansatt som landssekretær med ansvar for nasjonalt arbeid. Han hadde siden 1911 også fungert som misjonsforstander, siden Christensen da la ned sin tjeneste. Larsen gjorde dessuten en stor innsats for ungdomssaken og misjonsskolesaken. Han var blant annet den første formannen da «Norges Frimissions Ungdom» (som i dag er Misjonskirken UNG) ble stiftet i 1912.

Misjonsforbundet etablerer eget blad 

På konferansen i 1918 ble Aug. Abell ansatt som den andre misjonsforstanderen i forbundet og fikk tilsynet med alt kontorarbeidet sentralt. Abell ble i tillegg den første redaktøren av Misjonsforbundets eget blad som fikk navnet «Talsmanden».

Før dette bladet ble det fra 1889 utgitt som et halvoffisielt talsrør som het «Missionæren». Det ble utgitt av, betalt og solgt av boktrykker Mons Andersen i Larvik. Men predikantene i Misjonsforbundet mente etterhvert at man burde ha et eget offisielt organ.

I november 1903 ble det i et møte i Misjonskirken Betlehem i Oslo bestemt å starte «Talsmanden», og allerede i desember samme år utkom «Talsmanden» med et julenummer. Det ble nummerert som nummer en, og bladet som utkom 15. januar 1904 ble nummerert nummer to. I 1924 endret man navnet på bladet til «Misjonsbladet».

Taldsmandens forside i 1918 og Misjonsbladets forside i 1924.

Bibelkurs for kvinner og menn

I 1884 var Fredrik Franson initiativtager til det første av fire bibelkurs. Han så behovet for at de som ville være med i tjenesten skulle ha et godt grunnlag. Fransons fire punkter som kurset bygget på, var om bønn, en gjennomgang av de hundre bibeltekstene som egnet seg som vekkelsespilarer, samtaler om håndtering av «ettermøter», samt samtale om hvordan bruke Guds løfter for lærdom og trøst.

Det første bibelkurset hadde 60 deltagere, både kvinner og menn, deriblant Cathrine Juell. Flere fra kurset dro senere i utenlandsmisjon. I 1886 ble det holdt et nytt bibelkurs med 21 kvinner og menn, og i 1888 enda et bibelkurs.

Det kom mye kritikk mot forbundets ledelse og Franson for at så mange bibelkvinner fikk forkynne. Kritikken ble avvist, og i årsmøtet i 1895 ble støtten til bibelkvinnene bekreftet ved at alle i konferansen reiste seg som et tegn på sin anerkjennelse av kvinnenes tjeneste.