Hun kjemper mot slaveriet

GLOBAL INNSATS: – I Norge har religiøse ledere mindre å si enn før. Det bør ikke føre til at vi som kirkelige aktører nedvurderer våre muligheter, sier Elin Finnseth Sæverås, leder for Global uke (Foto: Tor Tjerandsen).

Hun kjemper mot slaveriet

Hun gir seg ikke. Kommer følelsen av å gi opp tenker hun på barnebarnet, og blir litt trassig. Elin Finnseth Sæverås fikk sitt eget kultursjokk i Norge. Nå står hun i spissen for den økumeniske kampen mot moderne slaveri.

– Joda, jeg har jo kjent på de følelsene av og til. Når det kjennes overmannende er det trygt og fint å vende tilbake til strikketøyet eller hagearbeidet, svarer Elin på spørsmålet om hun ikke av og til bare har lyst til å gi opp og la verden seile sin egen sjø.

Motivert av det mulige

Hun som har sett mye av verdens elendighet, synes selv det er lett å blendes av den.

– Samtidig finnes skaperverket og menneskene overalt – med sin iboende verdighet og skjønnhet, føyer hun raskt til.

Biografien til Elin Finnseth Sæverås er spekket med erfaringer fra deler av verden langt bak fjell og fjord, tid, rom og tanke – i både bokstavelig og kulturell forstand. Tolv år av barndommen bodde hun og tre søsken i Japan sammen med foreldrene som var misjonærer. I tjue- og tretti-førtiårene jobbet hun i Etiopia i to omganger – til sammen åtte år.

Nå er hun aktuell med det hun hele året arbeider for: Global uke i november.

Når hun som prosjektleder i Norges Kristne Råd, planlegger Global uke, blir hun motivert av å tenke på alt som er mulig å få til når kirker, organisasjoner og lokale ildsjeler i fellesskap gyver løs på aktuelle utfordringer.

Bestemor med trass og tru

Når verden føles håpløs å redde, og Elin føler for å bli sittende trygt ved strikketøyet, husker hun på sitt ti måneder gamle barnebarn som skal vokse opp med klimakrise, uro og urettferdighet.

– Tenk på all den tiden min generasjon har sløst bort. Vi hadde hatt muligheter til å gjøre så mye for å stanse klimaendringene og endre de globale spillereglene.

Hun gir seg dog ikke med å tenke på alt man ikke får gjort, lar ikke avmakten knuge.

Tenk på all den tiden min generasjon har sløst bort.

– Å delta i handlende fellesskap er en god motkraft, sier hun og smiler litt underfundig, ser ut som om hun tenker på noe litt lurt.

– Sånn i trass og tru, sier hun og humrer. Samtaler om slaveri og urett til tross – en smittende latter løser opp og gjør det rett og slett spennende å gå videre.

Fikk kultursjokk i Norge

Elins eget kultursjokk var å komme til Norge som sekstenåring etter mange år i Japan, og tro at hun var norsk.

– Men så var jeg egentlig ganske fremmed! Å skulle passe inn, å ikke føle seg helt som de andre. Det var en krevende tid. Jeg har vært en slags «skapinnvandrer».

Elin Finnseth Sæverås er prosjektleder for Global info i Norges Kristne Råd.

– For å kunne roe ned rastløsheten som følge av en sånn oppvekst, var det bra for meg å bygge en slags tilhørighet lokalt – sakte, men sikkert. Det har tatt lang tid, men føles godt.

Det har også vært en styrke å vokse opp mellom flere kulturer. Hun tror det gjør det enklere å se kulturer mer utenfra.

– Det å både føle seg litt på innsiden, men også litt på utsiden, det har nok bidratt til å øve opp blikket til å se ting fra ulike sider.

Selv om det store kultursjokket først kom i Norge, gjorde det også sterkt inntrykk å komme til Etiopia midt i tjueårene.

– For eksempel det å se mennesker leve i ekstrem fattigdom og mangle helsehjelp. Det som likevel gjorde sterkest inntrykk, var å møte så mye varme og at mange bevarer humor, livsgnist og verdighet midt i de tøffeste situasjoner.

Fellesskapets sterke krefter

For dem som likevel måtte ha lyst å gå og legge seg igjen i følelsen av avmakt i møte med alle skrekkhistoriene om vår tids slaveri: Snakk med Sæverås! Et stødig blikk, akkompagnert av en stemme som glatt stiger fra alvor til humor – tilbake igjen. Det holder følelsen av håpløshet unna, tross globalt grenseløse utfordringer.

– I de store sammenhengene kan det lille man gjør føles som en dråpe i havet. Men når jeg ser kirkene, Norges Kristne Råds og mitt arbeid – inn det store, globale fellesskapet som jobber mot de samme målene, da får arbeidet mening. Man føler seg ikke så liten lenger.

Stor mening har hun også funnet i troens fellesskap.

Jeg så hvordan trosfundert argumentasjon ga positiv «ryggdekning» for å slutte med kjønnslemlestelse.

– I arbeidet for Kirkens Nødhjelp i Øst-Afrika opplevde jeg det trosmessige fellesskapet som det beste fra de årene – det felles engasjementet, sier Elin. Blant annet koordinerte hun et regionalt prosjekt mot kjønnslemlestelse.

– Vi jobbet med å mobilisere religiøse ledere til å snakke om dette – til å belyse ut fra en verdimessig forankring: at dette ikke er noen religiøs plikt som Bibelen eller Koranen påbyr. Snarere er det en skikk vi må si farvel til for å unngå unødig lidelse og overvinne kjønnsdiskriminering. Jeg så hvordan trosfundert argumentasjon ga positiv «ryggdekning» for å slutte med praksisen.

Solid plattform i vår kristne tro

– I Norge har religiøse ledere mindre å si enn før. Det bør ikke føre til at vi som kirkelige aktører nedvurderer våre muligheter. Tvert imot: Kanskje det kan bli en viktig øvelse i ydmykhet, og samtidig hjelpe oss å øse mer av grunnkilden: Jesu eksempel, forsoningsdød og oppstandelse – og troen på at Gud virker i verden. Guds rike er underveis! Dét er en solid og kraftig plattform å stå på.

Også arbeidet med moderne slaveri og bærekraftsmålene. Kirkenes engasjement får skryt utenfor egne organisasjoner, og det oppleves godt at vi kan dele dette engasjementet med andre som ikke har den samme trosplattformen. Vi føler oss veldig velkommen!

Hun har av og til blitt litt forbløffet over at folk tror at trossamfunn stort sett jobber for å holde oppe sitt eget trossamfunn.

– Jeg har sett folk bli overrasket når de ser hvor mye kirkelige organisasjoner har bidratt til å etablere lokale, sosiale tilbud, skape arbeidsplasser, bygge lokalsamfunn – at det ikke handler om å «slå folk i hodet med bibelen» og si hva som er rett.

(Klikk på bildet for større versjon)

Slaveriet er nært oss

Nå er Elin, sammen med styringsgruppa, rustet til å lokke det økumeniske Norge med seg til å heve blikket. Utover – og samtidig innover. Moderne slaveri er nemlig ikke noe som bare skjer der ute.

– Vi har det rundt oss hele tiden gjennom varene og tjenestene vi kjøper, og målet er bevisstgjøring – å rykke mennesker ut av avmakts- og likegyldighetsbobla.

Global uke gjennomføres i 2020 for sjette gang. Elin ser at de har en lang vei å gå for å komme dit de vil. Hun erfarer at kirkene viser økende engasjement, og da er det motivasjon å finne i hvert steg.

Det er spesielt fint å merke at ungdommer og unge voksne inspirerer og engasjerer seg i Global uke.

– Det er så gøy når de som har vært med ett år, blir med årene etter. Noen steder har Global uke utløst veldig mye kreativitet. Det er spesielt fint å merke at ungdommer og unge voksne inspirerer og engasjerer seg.

Global uke fungerer også som en møteplass. For eksempel kom politi, menigheter og studenter i Tromsø i tettere dialog etter at de var sammen på et ukes-arrangement.

– Vår filosofi er at dryppene vi kan gi, har en langsiktig virkning vi ikke ser riktig ennå. Jeg tror det er mye god vilje i folk. Vi må bare fortsette å spre kunnskap og gjøre det lettere å ta gode valg, sier Elin til sist og gir en stor applaus til alle som deltar.

Tekst av Ida Gilbert, kommunikasjonsrådgiver i Norges Kristne Råd. Artikkelen er redigert og publisert av Trond Filberg. Fotos: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd, Adobe Stock-montasje av Trond Filberg.