Når krisen rammer
Da jeg stod der i vannmassene tenkte jeg også på menighetslivet. Hva gjør vi når krisene rammer? Står vi alene eller tar vi oss av hverandre?
I Brumunddal opplevde vi i høst at flommen rammet oss. Over 100 meter av vår egen vei forsvant med vannmassene. Ifølge VG falt det over 100 ml nedbør på under en time. Dette er ganske mye vann for å være på Østlandet og grøftene ble svært dype. Med dette fulgte svært ubeleilig etterarbeid. Jeg hadde ikke planlagt å bruke høsten på kommunen, NVE og forsikringsselskap.
Det «hyggelige» med en slik flom, er at en tross alt oppsøker naboer, hjelper hverandre og blir bedre kjent. En morgen kom ungene mine og spurte om de kunne sette seg i grøftekanten og selge vafler for flomofrene. Tanken var kreativ, men jeg svarte nei (det fins grenser for selvmedlidenhet). Da jeg stod der i vannmassene tenkte jeg også på menighetslivet. Hva gjør vi når krisene rammer? Står vi alene eller tar vi oss av hverandre?
En livskrise er langt mer kompleks enn en flomkrise. Jeg håper derfor at vi ikke er for oppslukt av våre faste aktiviteter, men at vi evner å møte menneskene der de er midt i livet. Jeg har sett det gang på gang. I møte med samlivskrisen eller eksistensielle kriser så får den enkelte et behov for en time-out fra menighetslivet. Menigheten blir for mange krevende når livet blir ordentlig vanskelig.
I møte med mennesker som opplever kriser sitter ofte fellesskapet igjen som et stort spørsmål. Hva skjedde nå? Snakket ikke vi om livsnære fellesskap i menigheten? Det ligger i vår natur at vi ønsker å redde folk ut fra enhver vanskelighet, noe som strengt tatt er en umulighet. Det beste vi kan gjøre er å være tilstede i hverandres liv, slik at vi kan blir invitert inn også når det er krevende.
Troen på Jesus fører oss sammen i et nådefelleskap. Samtidig er menighetslivet basert på frivillig innsats og aktiv tjeneste. Å kultivere dette spennet er ingen lett øvelse. Alle er ikke alltid klare for frivillig innsats og aktiv tjeneste. Jeg vil derfor slå et slag for dem som tar vare på de små fellesskapene i menigheten, der en tar vare på hverandre, deler tro og bygger gode relasjoner.
Det å invitere mennesker inn i livet og ærlig dele av hverdagen er et valg man må ta. Ofte forsøker vi å fremstå som den beste utgaven av oss selv. Heldigvis er min tro tuftet på at Gud elsker meg slik som jeg er, selv når jeg ikke er den beste utgaven av meg selv.
Av Torben Martin Joswig, leder Nasjonal avdeling i Misjonskirken Norge
