PÅSKEAFTEN: Den stille dagen er taus. Hvor er Gud? Hvor er befrielsen og bønnesvaret? 

Påskeandakt av Anne Margrethe Mandt-Anfindsen

Menighetsrådgiver i Misjonskirken Norge

Nasjonal avdeling

PÅSKEAFTEN

Den stille dagen. Hva nå? 

Hemmelighetsdagen. Ventedagen. Tomhetsdagen. Den dagen vi ikke vil ha. De dagene vi knapt makter bære. Dagene etter et stort Noe. Midt-i-mellom-dagene. Dagene mellom det kjente og det fremmede, mellom fortid og uklar fremtid, mellom det kjære og det mulig ugjestmilde.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. (Salme 139,7-8)

Dagen etter at grunnen under føttene er rykket vekk. Du vet ikke hvor du skal lande – når du skal lande – om det noensinne vil skje. Det er Ingenting-dagen. Mellomdagen etter døden, og før livet etterpå – som vi ikke vet hvordan vil bli. For vi er ikke der, vi er i tomrommet.

På overflaten er det helt stille. Jesu venner har gått i dekning. Ingenting ble som de hadde håpet. De hadde satset livet på Jesus – og mistet alt. Han er død.

Livet har mistet farge, mål og retning. Kanskje er det slik at klangen etter Jesus-ordene «det er fullbrakt» ennå ikke er nådd inn, de er fortsatt ubegripelige fraser, gjenstand for lavmælt samtale.

Den stille dagen tror jeg heller hjertene synger med i klagen «min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Den stille dagen er taus. Hvor er Gud? Hvor er befrielsen, hvor er bønnesvaret, hvor er håpet, hvor er livet, hvor er fremtiden, hvor er troen?

Mellomrommets dager er likevel ikke så tause som de kan kjennes. Vinteren er ikke så livløs som den ser ut. I de stilleste tider kan de største forvandlingene skje. Når larven har spunnet sitt hylster og gått til ro i puppen, når den ligger som død i sin grav, skjer underet. I en prosess vi ikke kan se, ikke kan beskrive eller forstå, omdannes larven og blir en annen – blir seg selv. Metamorfosen er et av mysteriene i den fysiske verden.

Gjennom den stille dagen ligger Jesu kropp i graven, men mysteriet finner sted. Noe forandres, Han forvandles.

Gjennom den stille dagen ligger Jesu kropp i graven, men mysteriet finner sted. Hva mysteriet er, vet vi ikke. Men noe forandres, Han forvandles, Han blir mer enn han noensinne var. Gud i himmelen. Gud på jorden. Gud i selve dødens rike. Gud som åpner en ny vei fra jorda til himmelen.

Men hans venner vet ennå ikke at noe skal skje som ryster tilværelsen langt mer enn hans død. Kanskje ante de at ikke siste ord var sagt. Kanskje var de bare blindet og blendet av sorg.

Menneskene vet ennå ikke at de ikke er forlatt. Jorda vet ikke hva som skal komme. Det er ennå ukjent at den evige Gud makter det umulige – å være overalt, å fylle alle rom: ikke bare himmelen fra evighet. Ikke bare jordas skjulte kroker. Ikke bare menneskenes ensomste hage der angsten og klagen høres.

Guddommen selv har vært i menneskelivets gleder og sorger, fester og hverdager, i livet. Og nå også i døden! «Hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.»

Den eksistensielle menneskelige erfaring av tomhet, meningsløshet, mellomrom, dvaletider, det tause, språkløse er løftet inn i Guds dype inngripen i vår tilværelse. Vi er omsluttet.

Den menneskelige eksistens er omsluttet. Det er ufravikelig. Han fyller alt.

Til ettertanke

Hvilke(t) venterom er jeg i nå? Kan jeg invitere Jesus inn dit?

En bønn

Herre Jesus Kristus, du som fyller alt, kom til mitt tomme rom. Kom til mine dager av ingenting, kom til meg der jeg venter. Jeg tar deg imot. Amen.

Påskeressurser

Jesus i dødsriket, bibelsamtale for påskeaften, av Anne Margrethe (pdf) – klikk her.

Bibelrefleksjon: Påsketekstene med opplegg for bibelsamtaler og Jesusmeditasjoner – klikk her.

Se flere ressurser for hjem og menighet – for påsken på delesiden – klikk her.

Bibelsamtaler i påsken med Viggo Klausen – klikk her til YouTube.

© 2017 Misjonskirken Norge
Designet & utviklet av Innovativ Design

X