Adventsandakten

Guds nåde gir håp 

Så lenge det er liv er det håp, sier vi. Men kanskje er det enda riktigere å si: Så lenge det er håp, er det liv! For uten håp, dør vi.

Jeg har jobbet mange år som sykepleier, og fulgt mange inn i døden. Vi som jobber med alvorlig syke vet, at den dagen man ikke lenger har noe håp, da kommer døden utrolig fort. Uten å tro på at noe godt er i vente, mister vi kraften til å gå.

Håpet vi snakker om, er ikke et usikkert håp. Det er et levende håp som bærer igjennom alt – og som tegner et bilde av en lys framtid. Et evighetsperspektiv.

Bibelen er full av fortellinger av håp, og en av de sterkeste for meg er historien om Guds utvalgte folk. De har en lang historie sammen med Guds endeløse trofasthet, men gang etter gang vender de ryggen til Gud. Og gang etter gang kommer Gud dem i møte. Han sender sine profeter seint og tidlig for at de skal vende tilbake til Ham. «Men de ville ikke høre» – en av de tristeste setningene i Bibelen.

Til slutt finnes det ikke boteråd mer, og eksil og fangenskap venter. Babylonerne slår leir rundt Jerusalem. Vi er nå om lag 600 år f.Kr. De blir beleiret. Ingen kommer inn, ingen kommer ut. Nøden blir helt forferdelig. Til slutt bryter beleiringen igjennom, og Jerusalem blir brent ned. Alt går tapt. Jeremia som må være Guds profet og budbærer i denne tida, kjenner at det er så tøft at han forbanner den dagen han ble født.

Herren er nådig

Jeremia skriver klagesangene, for det er all grunn til å klage. Men midt inni, så kommer denne utrolig sterke teksten som gir håp. Jeremia sier:

«Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt. Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» (Klagesangene 3, 20-26)

Dette er ikke slutten. Gud har en plan. Og da folket er etablert i Babylon, så ber Gud Jeremia om å sende dem et brev. For Gud er trofast, han har ikke glemt dem.

«Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel.»
«Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»
(Jeremia 29, 4, 10-11)

Alt håp virker å være ute, men Gud er trofast!

Håp for framtid i Ukraina!

Julekampanjen 2022 går til vår søsterkirke i Polen og deres arbeid med flyktninger fra Ukraina. Les om våre venner i Polen som skaper håp for dem som flykter >>