Av Stein Bjørkholt

Menighetsrådgiver i Misjonskirken Norge

Refleksjon, relasjon og misjon

Rent personlig kjente jeg at «lufta gikk ut av ballongen» da det ikke ble noe av de oppsatte planene.

I 10 år har Misjonskirken Norge hatt en strategisk satsing kalt Vekst 2020. Den har ført mye godt med seg: Flere kommer til gudstjenester, flere deltar i smågrupper og stadig flere av dem som går i menighetene våre har tatt på seg en oppgave eller tjeneste i fellesskapet. Ikke minst har satsingen ført til at flere nye misjonskirker har blitt etablert. Det har med andre ord vært mye å glede seg over.

For å markere fullføringen av Vekst 2020 var det lagt opp til en spennende generalforsamling i april: Moment 2020. Vi skulle feire alt det gode som har skjedd. Ikke minst skulle vi inspirere og mobilisere til fornyet innsats i årene som kommer. Slik ble det ikke. Det ble nedstenging av landet og smitteverntiltak i stedet. Det har i ordets rette forstand ikke blitt noe moment i 2020.

Rent personlig kjente jeg at «lufta gikk ut av ballongen» da det ikke ble noe av de oppsatte planene. Store, inspirerende møter og ny strategiplan skulle gi oss et kraftig skyv framover i vår satsing på menighetsplanting. Det ble et aldri så lite mageplask: Hva gjør vi nå? Hva skjer med menighetsplantingen videre framover? Vil noen i det hele tatt tenke på å plante nye menigheter i en tid der vi kanskje må re-plante deler av kirkene som allerede er etablert? Svaret lar vente på seg.

Om koronaepidemien tok noe fra oss, så har den også gitt noe. For mange har hverdagene vært mindre hektiske. Det har gitt tid til ettertanke. Flere har tenkt på hvordan de faktisk lever og hvordan de egentlig kunne tenke seg å ha det. For min egen del har disse refleksjonene ført meg tilbake til starten av Vekst 2020- perioden. Det var en spennende tid, fordi vi da var helt i startgropa med å plante menigheten i Ytre Randesund. Da snakket vi om hvordan vi ønsket å ha det, om hva vi trodde var viktig i menighetslivet. En ting ble tydelig for oss: Relasjoner!

Vi ville ikke ha fokus på aktiviteter og program, men på fellesskap med Gud og med hverandre. Derfor handlet ikke samtalene i ledergruppa på denne tiden først og fremst om saker, men om menneskene vi ønsket å bety noe for. På samme måte bar samtalene med Gud (bønnene) preg av det samme.

Hvordan kan vi egentlig tenke oss å ha det? Eller sagt bedre: Hvordan tror vi Gud egentlig ønsker at vi skal ha det? Både personlig og i menighetslivet? I min egen refleksjon har jeg fått et fornyet fokus på at det dreier seg om å elske Gud og å elske mennesker. Lytte til Gud og lytte til hverandre. Snakke med Gud og snakke med hverandre.

Dersom det blir vårt fokus framover skulle det ikke forundre meg om noen også får tanker om å plante en ny menighet her og der. La oss be om at refleksjon fører til relasjon, som igjen fører til misjon.


© 2017 Misjonskirken Norge
Designet & utviklet av Innovativ Design

X