(Illustrasjonsfoto)

Kronikk av Ingunn Folkestad Breistein, rektor ved Ansgar Teologiske Høgskole

Kan det komme noe godt fra en frikirke?

Visste du at Misjonskirken Norge fikk sin første kvinnelige pastor i 1915, hele 56 år før Den norske kirke? Eller at misjonæren Annie Skau Berntsen, Edin Løvås som startet retreatarbeid i Norge, Gordon Johnsen som startet sjelesorgsinstituttet Modum Bad og dikteren Ronald Fangen – alle hadde tilknytning til Misjonskirken Norge? Eller at trossamfunnet Misjonskirken Norge med om lag 10 000 er en kirke i vekst? I tillegg er trolig om lag halvparten av dem som går i en misjonskirke, medlem av Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn.

Misjonskirken Norge kom plutselig i fokus på grunn av statsråd Kjell Ingolf Ropstad og to av hans rådgivere er medlemmer i Oslo misjonskirke Betlehem. Kirkesamfunnet er fremstilt i media på en måte de færreste av oss som har tilknytning der, kjenner oss igjen i. Det høres ut som om Misjonskirken er «en sekt som er brutt ut av en sekt», for å sitere et dikt av Brett Borgen.

Misjonskirken Norge er en sammenslutning av menigheter og foreninger som legger stor vekt på det kristne fellesskapet gjennom gudstjenester og samlinger for barn, unge og voksne.  Visjonen «Guds barns enhet og menneskers frelse» signaliserer at formelt medlemskap i kirken har vært sett som mindre viktig enn at mennesker skal kunne samles om det viktigste: troen på Jesus Kristus og menneskers behov for nåde og omvendelse.

Misjonskirken Norge har en lang tradisjon for enighet om uenighet. Helt fra oppstarten i 1884 har det vært samvittighetsfrihet blant annet når det gjelder dåp og synet på nattverd. Misjonskirken har alltid betraktet seg selv mer som et trosfellesskap enn som et lærefelleskap, og har derfor samlet mange mennesker med ulike syn på detaljer i den kristne tro. I tillegg er hver menighet selvstendig.

Hva så med homofili som synes å være vår samtids lakmustest på toleranse – intoleranse? Verken Misjonskirken Norge eller noen av menighetene har så vidt jeg vet noen virksomhet om går ut på å helbrede homofile – og jeg vil anta at det store flertallet av medlemmer ville ta avstand fra en slik praksis. Misjonskirken Norge vier – i likhet med alle kirkesamfunn i Norge bortsett fra Den norske kirke, og i overensstemmelse med overbevisningen til mange medlemmer i Den norske kirke – kun mann og kvinne. Men blant medlemmene er det ulike syn på homofilt samliv, og slik det er i mange andre lærespørsmål. Misjonskirken Norge har oppfordret sine medlemskirker til å samarbeide med Den norske kirke også etter at Kirkemøtet vedtok å innføre vigsel av samkjønnede.

Det er kommet noen holdninger frem i debatten som er bekymringsfulle dersom man ønsker seg et livssynsåpent samfunn.

Ropstad og hans rådgivere skal levere på Granavolden-plattformen, ikke på sine personlige meninger. At de skulle være mindre kapable til dette eller mindre partiske enn et statskirkemedlem, høres ut som et gufs fra den fortiden da frikirkelige ble kalt «dissentere» og ikke kunne behandle saker som hadde med statskirken å gjøre. I en post-statskirkelig tid burde det være en selvfølge at Den norske kirke ikke lenger skal være standarden alle andre kirkesamfunn skal måles etter. Jeg har dessuten ennå til gode å se at en statsråd som tilhører Den norske kirke blir stilt til ansvar for denne kirkens læregrunnlag – der det blant annet heter at udøpte (barn og voksne) går evig fortapt (Confessio Augustana 2). Hvorfor skal Ropstad bli stilt til ansvar for noe som ikke engang er hans kirkesamfunns lære? Det kan virke som om en del journalister synes det i utgangspunktet er en ulempe at en politiker tilhører et annet trossamfunn enn majoritetens eller har meninger som ikke stemmer overens med deres eget syn – alt dette mens de ellers hyller mangfoldet.

Skulle en politiker fra et lite parti være mindre i stand til å ta gode avgjørelser enn en politiker fra et stort parti? Er Ropstad og hans rådgivere mindre kapable til å lede familiepolitikken eller livssynsfeltet enn et statskirkemedlem fordi de kommer fra et mindre trossamfunn? Jeg vil si tvert imot. En som tilhører en minoritet vil sannsynligvis ha større ønske om å skape et livssynsåpent samfunn enn de som ønsker at Den norske kirke fortsatt skal ha særrettigheter på bakgrunn av sin størrelse. Granavolden-erklæringen om likebehandling er betryggende i så måte.

Det er fortjenestefullt av pressen å ville avdekke eventuelle bånd som vil hindre politikere i å gjøre en god jobb. Men også pressefolk må basere seg på kunnskap, ikke på fordommer eller ønske om å sette et stempel i panna til en politiker før han startet i jobben.

Ingunn Folkestad Breistein

Rektor ved Ansgar Teologiske Høgskole

© 2017 Misjonskirken Norge
Designet & utviklet av Innovativ Design

X