HJELPER UKRAINSKE FLYKTNINGER: I seks uker har våre polske søsterkirker, nær grensa til Ukraina, stått på for å ivareta mennesker på flukt fra krig. De som står på bar bakke og ikke vet hvor de skal videre, ønskes varmt velkommen i kirkene, der de får tilbud om mat, et trygt sted å sove og hjelp til å komme seg videre.
Om ett lem lider, lider alle de andre med
I dag er det seks uker siden krigen i Ukraina startet. Hver dag har det vært nyhetsreportasjer om alt det grusomme som skjer og om de menneskelige lidelsene som kommer som følge av krig. Midt i alt dette vonde, har vi også sett en grenseløs nestekjærlighet, som gjør like sterkt inntrykk.
-Jeg er utrolig stolt over og takknemlig for storfellesskapet, forteller pastor Cezary Komisarz fra Polen, til kolleger i IFFEC i et digitalt statusmøte. Han er tidligere kirkepresident for vår polske søsterkirke og sitter i lederskapet til vår internasjonale paraply IFFEC.
Cezary var tidlig ute med å kontakte IFFEC-familien, for å fortelle om behov og spørre om hjelp til å respondere på flyktningkrisen. Responsen har vært enorm! IFFEC har kontakter i alle fem naboland i tillegg til Ukraina, og har de siste ukene jobbet iherdig for å koordinere økonomisk og praktisk hjelp som strømmer inn fra søsterkirker over hele Europa.
Hjelpesending ankommet Polen
Også i Misjonskirken Norge har situasjonen i Ukraina skapt mye engasjement og et sterkt ønske om å hjelpe. I Narvik misjonskirke kastet de seg rundt for å bidra i en lokal innsamlingsaksjon til ukrainske flyktninger.
I midten av mars ankom hjelpesendingen vår søsterkirke i Polen. Initiativtaker Ole Saltvik og et team frivillige fra Narvik misjonskirke ble igjen en ukes tid, for å laste av og sortere varene, samt bidra i menighetenes arbeid for å ivareta mennesker på flukt.
Bidro på grensa
Samtidig som hjelpesendingen pakkes i Narvik, ringer Misjonskirken Kråkstad til internasjonal leder Jon-Arne Hoppestad, og lurer på om det er noe de kan bidra med. Kråkstad valgte å bli fast støttepartner for misjonsarbeidet i Polen og misjonsturene til Ukraina i 2020.
– Vi ønsket et misjonsarbeid som er nært og som menigheten kunne komme i god kontakt med, kanskje reise på besøk, forteller styremedlem Bård Normann Andersen. -Vi hadde fått noe kontakt med pastor Jacek, men så kom pandemien, forklarer han videre.
Da krigen brøt ut ønsket Misjonskirken Kråkstad å vite om det var noe de kunne gjøre for å bidra. Etter et IFFEC-møte ble det klart at det var behov for hjelp med transport mellom en grenseovergang og menighetene i Hrubieszow og Zamosc, som tar imot 50-60 flyktninger hver natt.
Ikke lenge etter var to minibusser på vei ned for å avlaste våre polske medarbeidere. Totalt 9 frivillige fra Narvik, Hemsedal og Kråkstad bidro med transport og organisering av hjelpearbeidet på grensa mellom Polen og Ukraina.
Minibussen fra Hemsedal
En liten gruppe fra Misjonskirken Kråkstad skulle delta på en konferanse i Hemsedal i mars.
-Nå som det var klart at vi skulle kjøre til Polen og gjorde forberedelser til det, passet det jo litt dårlig med konferanse i Hemsedal rett før, forteller Bård. Men de var påmeldt og endte opp med å dra likevel.
-På konferansen traff jeg en skolekamerat jeg gikk på skole med for 35 år siden! forklarer han videre. -Vi kom i snakk om Ukraina og hvordan Misjonskirken Norge var involvert. Da viser det seg at han og kona har en minibuss. Det endte med at kona og ei venninne valgte å bli med oss og kjørte minibussen til Polen for å hjelpe med transport. Dermed var vi to minibusser som kjørte til Ukraina-grensa, forteller Bård, som nå er tilbake i Norge.
Sterke inntrykk
Teamet av frivillige som reiste ned til grensa har bidratt med å istandsette menighetene for mottak, kaste søppel, sortere mat og varer, og kjøre til og fra jernbanestasjonen i byen Chelm med ukrainske flyktninger.
-Det å se fortvilede og redde mennesker gjør inntrykk, deler Bård. -Flere var oppegående og klarte seg relativt bra, men kirken tok seg av de som stod på bar bakke og ikke hadde noen plan for hva de skulle videre. Szymon Kwoka, pastoren i Hrubieszow, er opptatt av å vise evangeliet i handling, og det var veldig fint som kirke å få vise nestekjærlighet og omsorg på denne måten, forteller Bård.
Det er svært enkle overnattingsforhold i menigheten, men teamet av frivillige forteller at de kunne se forskjellen tilbudet utgjorde for folk, fra dag til dag. Det å få et trygt sted å sove, god mat, en kaffekopp og å møte mennesker som bryr seg, betyr mye. Noen blir en natt, andre opp imot en uke, før de reiser videre.
Mot slutten av uka ble det mindre transport av flyktninger og mer tid på pakking av mat og utstyr som sendes inn i Ukraina. Pastorkolleger på andre siden av grensa sender minivans til Polen, som pakkes og returnerer til områder i Ukraina. Det er økonomi som dekker innkjøpene i Polen det er mest behov for nå fremover.
Engasjement i Romania
Misjonskirken Norge har og sendt noe støtte gjennom våre samarbeidspartnere i Romania. Flere hjelpesendinger med mat og medisiner har gått opp til grensen i nord, men også over elva Donau i øst og inn til byer og kirker i Ukraina. Et senter i byen Rasa, sør i Romania, huser nå rundt 35 ukrainske kvinner og barn som får mat og et trygt sted å sove.
Tusenvis av ukrainske flyktninger kommer med ferge over grensa til Romania hver dag. På rumensk side er det satt opp en liten teltleir der mange rumenere bistår flyktninger som kommer med varm mat, kaffe og lokale SIM-kort.
Samlet inn en halv million
Misjonskirken Norge opprettet tidlig en egen innsamlingsaksjon og det har nå kommet inn over en halv million kroner. Vi har sendt ut ca. 400 000 kroner og vil fortsette å bidra økonomisk etter behov i tiden fremover. Midlene går til å støtte arbeidet til våre søsterkirker i Ukraina og nabolandene Polen og Romania.
Vi oppfordrer nå misjonskirker til å engasjere seg lokalt, i samarbeid med kommunen, for å møte ukrainere som kommer til våre nabolag på en god måte. Les tanker om hvordan menigheter kan engasjere seg her.
-Midt i alt dette er det så fint å se hva vi får til sammen som storfellesskap. Lokale misjonskirker, nasjonale kirkesamfunn og det internasjonale fellesskapet IFFEC har samarbeidet godt og respondert på reelle behov når de har oppstått. Sammen er vi alle sendt til en verden som desperat trenger håp, omsorg og gode nyheter nå, deler Jon-Arne Hoppestad til slutt.